Kommentar

Grenser

Børs og katedral: Et kjennetegn ved et moderne samfunn er at også vanlige folk har fått muligheten til å krysse grenser. For å jobbe og for å slappe av. Det er sivilisasjon.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvis du som barn opplevde den norske ferieklassikeren «Biltur i Europa» har du nok sett dem. De gamle grensestasjonene. Mange står der ennå. De er strødd utover langs de tallrike grenseovergangene mellom Tyskland, Belgia, Frankrike, Nederland, Polen, Italia og Spania. Forfalne, små, sjarmerende, kiosklignende bygninger. Grensene i Europa går tvers gjennom landsbyer. Over torg og gater. I en landsby mellom Luxembourg og Belgia går riksgrensen langs midtstripa i hovedgata. Bensinstasjoner til høyre, pommes frites til venstre. Bebodde hus har stua i ett land og soverommet i et annet. Bare noen timer sør for Svinesund er grenser en del av hverdagslivet. Folk kan se nabolandet fra kjøkkenvinduene sine.

De har lenge framstått som museumsgjenstander disse grensepostene. Monumenter over en fortid vi vokste ut av. Men de siste halvannet årene har de igjen vært bemannet. Med politi, heimevernssoldater, sykepleiere, vektere.

Det er et enormt maskineri som koster enormt med tid og penger og som bringer fram minner om en tid der grensepasseringer var nervepirrende opplevelser med bevæpnede soldater og lange køer. Bryske ord på fremmede språk. Valutaveksling.

Unge mennesker fikk en helt ny erfaring i sommer. Kø på grensa inn i Norge. Timevis med registrering, legitimering, testing og spørsmål. Passkontroll. Soldater!

Dette var normalen fram til ganske moderne tid. Passfrihet fikk vi i Europa så seint som i 1995. Mange husker det, få savner det.

Amazon-ansatte i USA har lenge krevd å få kompensert tiden de bruker på å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen på vei ut(!) fra jobb. I gjennomsnitt tar det 21 minutter fra de ansatte stempler ut til de slipper fri. En domstol i Kentucky har nå, etter at de ansatte gikk til sak for å få betalt for tiden sin, sørget for at Amazon må etterbetale sine ansatte i delstaten 13,5 millioner dollar. Ventetid er penger. Svensker som jobber i Norge har brukt mye mer ekstra tid på å reise til og fra jobben sin det siste året enn noen Amazon-arbeider. Det er dyrt og oppleves som uverdig.

Alle bedriftene som har varer som skal fraktes over Norges grense vet jo dette. Jo raskere de kommer fram jo lavere kostnader har de og jo mere penger tjener de. Det er ikke annerledes for deg selv om du “bare” er på vei hjem fra bilferien i Danmark. Hvor mye ville du vært villig til å betale for å komme hjem to timer før, der du sitter med bilen stappfull av unger og skittentøy? Også fritid er penger. Transportøkonomisk institutt har satt en verdi på denne ventetiden. Er dere fem i familien taper dere 1.446 kroner på en totimers forsinkelse. Gang det beløpet opp med fem millioner nordmenn og alle deres reiser. Milliardene vi bruker på kontroller kommer i tillegg.

De rike og velstående har alltid kunnet reise hvor de vil både for å jobbe og for å slappe av. Både Ibsen og Goethe dro til Italia for å oppdage verden og seg selv. Det finnes egne ordninger for eksperter, fagutdannede, forskere og offshore-arbeidere. De høytlønnede får jobb først og reiser etterpå. De som vil rammes av strengere begrensninger er de som ikke har denne kompetansen og disse nettverkene. Vanlige folk. Et kjennetegn ved et moderne samfunn er at også vanlige folk har fått muligheten til å krysse grenser. For å jobbe og for å slappe av. Det er sivilisasjon.