Kommentar

Regjeringsforandringer

Åtte år med høyrestyre har skapt svimlende høye forventninger til ryddemannskapene. Det er opplegg for nedtur.

Jonas
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«There’s talk on the street, It sounds so familiar, Great expectations, Everybody’s watching you. Johnny-come-lately, The new kid in town, Everybody loves you, So don’t let them down».

The Eagles, «New Kid In Town»

La oss si at Jonas er Johnny i Eagles-klassikeren. Han er the new kid in town. Han alle ser mot, han alle elsker. Han som ikke må skuffe. Men kan Jonas Gahr Støre reelt sett lykkes? Eller er forventningene rett og slett utopiske?

Valgresultatet mandag er en solid langfinger til Erna Solbergs regjeringstid. Det er kanskje ikke det mest respektfulle bildet, men det er riktig.

Valgresultatet mandag er en solid langfinger til Erna Solbergs regjeringstid. Det er kanskje ikke det mest respektfulle bildet, men det er riktig. Aldri før har opposisjonen tatt så grådig for seg av mandatfatet. Over 100 representanter på venstre side av norsk politikk er aller mest et uttrykk for en brottsjø av misnøye med Ernas regime.

Dette til tross for at det store flertallet i dette landet har blitt oljepengesmurt gjennom den største nasjonale krisen siden krigen. Selv om nasjonen står igjen som verdensmestere i krisehåndtering, med en intakt økonomi og dødstall under det normale. Norge er landet av melk og honning og med en stor middelklasse med stinne lommer. Og med 12.000 milliarder på bok. Det ligger et gedigent paradoks her.

Helseminister Bent Høie var snar til å sammenligne seg selv med Winston Churchill, han som vant andre verdenskrig, men tapte valget bare noen uker etter at Nazi-Tyskland kapitulerte. Uten sammenligning for øvrig, får vi nesten tro. Det britiske folket så forbi seierherren og trodde på en bedre framtid under den lavmælte sosialisten Clement Attlee. Troen på forandring var blendende.

Det norsk folk er klokt. De vet å se forbi høyrepolitikkens kortsiktige gevinst, også når den løfter mange. Nordmenn er bekymret for hvor den fører oss i det lange løp. Ola og Kari er urolige for hva som skjer med det Norge de kjenner og er glad i når ulikheten øker og de nederst ved bordet ikke får være med på festen. Det strider imot det veldig mange mennesker i dette landet står for. En regjering som gjorde det fetere å være rik og verre å være fattig, har myndig blitt vist døra.

For mange er det personlig forløsende å se Ernas rygg. Måten lektor og samfunnsdebattant Simon Malkenes, som har slåss med begge hendene og med stor personlig kostnad mot høyreskolen i åtte år, puster lettet ut på i en Facebook-oppdatering, er illustrerende. «Etter valget og med lovnad om ny regjering, ny politikk, så føler eg at no kan eg ikkje bli forsøkt sparka ned lengre, dei kan ikkje nå meg. Eg kan no sleppe ned ein «guard» som eg ikkje visste var der. Og kvile. Det kjennes veldig bra. Men det er ei ny kjensle. Det lovar godt, tenkjer eg».

En lærer delte sine tanker på Twitter rett etter valget: «37 år i norsk grunnskule. 29 år på same skule. Det gjer at eg har meiningar om utvikling, problem og løysingar. Ikkje alt kan skrivast her. Den avtroppande regjeringa lytta ikkje til slike som meg. No kjem det blanke ark og nye kostar inn i departementa. Spennande tider», skriver Gunnar Vidnes. En annen av våre store, samfunnsbærende yrkesgrupper, sykepleierne, var før valget tydelig på viktigheten av et skifte. Hvis de hadde fått bestemme ville Arbeiderpartiet og SV bare manglet tre mandater på å ha flertall aleine. Privatiseringa har gått for langt, mente sykepleierne, som særlig snudde ryggen til partiet Høyre. Nå ser de drømmende mot Jonas, på the new kid in town.

Åtte år har skapt stor frustrasjon blant mange. Denne er møtt med løfter. Mange løfter. Og med dem kommer penger. Til de mange, til de få, til de store og de små. I by og land. Nå er det vanlige folks tur, hva enn det betyr, har Jonas lovet. Et raust valgkampløfte som har skrudd forventningsnivået skyhøyt. Det eneste som er sikkert, er at det rett rundt hjørnet venter en solid renteøkning for vanlige folk. Er det mulig å gjøre alle til lags? Nei. Det er mest snakk om hvor mange som skal skuffes.

Problemene er allerede i ferd med å tårne seg opp. Valgfesten varte ikke lenge. De tre partnerne er ikke engang enige om å danne regjering. SVs selvmordspakt om en uravstemning kan sparke beina under et rødgrønt trepartiprosjekt. Men selv om ikke SVs vetorett skulle velte forhandlingene, gjenstår det så mange store spørsmål at man nesten må innrømme Erna Solberg noen poenger om rødgrønt kaos.

Den grønne omstillinga er krevende på alle vis. Å få ned arbeidsledigheten er ikke gjort i en håndvending. Deretter skal det reverseres og omgjøres så Norge kan gjenoppstå som et sosialdemokratisk drømmesamfunn anno 1957. Alle skal med, igjen. Men reversering av sosiale kutt, reformer som skal tvinges i retur, er rådyrt. Særlig når Ap og Sp har lovet velgerne ikke å øke skattene, og få ned avgiftene. Samtidig vil Finansdepartementet kreve at oljepengebruken skal tas ned. Hadde de ant hvilken massiv støtte folket har gitt for et skifte, ville de nok tenkt annerledes om skatt. Strekker pengene til?

Der det er en vilje, er det en vei, heter det. Og viljen til å regjere, viljen til makt, er stor. Men den rødgrønne veien er snirklete og med uendelig mange avstikkere som må svinges nedom. Og i hver av dem venter en entusiastisk gjeng som forventer gull og rødgrønne skoger og lokalsykehus. For hva skal de gjøre med foretaksmodellen i helsevesenet? Dette er Arbeiderpartiets new public management-reform fra tidlig 2000-tall. Skal landets største parti, som igjen smaker maktens sødme, tvinges tilbake på egen politikk av SV og Sp? Ap har vært på glid i opposisjon, men skal partiet bryte opp samfunnet det selv har skapt?

Eller hva skjer med Andøya, der forsvarsforliket endte med at basen ble lagt ned. Men verken SV eller Sp var med på forliket, og Sp har lovet at Andøya skal gjenoppstå. Og mens vi er ute i havet, hva med olja som SV ønsker at blir liggende, mens de to andre vil fortsette å lete etter? Legger man kontantstøtten, naturvern, Nord-Norgebanen og EØS til på lista, er det lett å se at det blir vanskelig når løfter skal bli virkelighet.

Alt blir enklere uten SV. Men et Ap som binder seg til Senterpartiet i sentrum og ikke til venstre, vil skuffe mange. Ikke minst LO. Det er bare å ønske lykke til, Norge. Det kommer ikke til å bli som i reklamen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen