Kommentar

Det lukter kristenmanns blod

En statsråd som snyter på skatten, snylter på fellesskapet og lyver om det? Kjell Ingolf Ropstad står moralsk ribbet tilbake og bør gå av.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

11.30 fredag var pressen invitert til pressekonferanse med KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad. Det var tid for igjen å si offentlig at han er lei seg. At han har gjort feil. At han har skuffa mange.

Men heller ikke nå innser at han har gått for langt og trekker seg. Som statsråd. Og kanskje som partileder. Han er bare lei seg. Han ber om tilgivelse.

Burde han ikke rydde opp helt tilbake til 2009?

Aftenpostens gjennomgang av statsrådenes penderleilighetsregime for bare kort tid siden etterlot en halvnaken Ropstad. Men det blåste over, flere politikere hadde gjort samme feil, regelverket var uoversiktlig. Tvilen kom tiltalte til gode. I den grad at KrF løftet seg på målingene. Fredag fulgte Aftenposten opp. Denne avsløringen rammer mye hardere. Ropstad er kliss naken.

Statsråden kan ikke nå dekke seg bak en misforståelse eller god tro. Han har løyet. Han har sagt til Statsministerens kontor at han har betalt de faste kostnadene på eneboligen til mor og far hjemme på Evje. Det har han ikke gjort. Han skulle i 2020 betalt for faste utgifter til huset hjemme i Agder for å kvalifisere til skattefritak. Pengene er ikke betalt. Men hadde de vært det, ville Ropstad fortsatt stått igjen med en moralsk flekk på skjorta. Målet var å slippe å betale skatt til fellesskapet.

I 2019 ble han statsråd i Høyre-regjeringen. Da var han ærlig og oppga å ikke ha noen utgifter til bolig hjemme i Agder. Da fikk han en skatteregning på 140.000 kroner for fordelen av å bo gratis i statsrådsboligen. Det må ha svidd for en som har bodd gratis siden innrykket på Stortinget siden 2009. For å unngå skatt året etter forledet han arbeidsgiver og skattemyndighetene til å tro at han hadde faktiske kostnader. Han hevdet å ha betalt sin mor og fars faste utgifter. Ifølge Huseiernes Landsforbund er de typiske kostnadene, kommunale avgifter og strøm, for et slikt hus rundt 30.000 kroner.

Også er det et spørsmål om det å betale 30.000 (hvis han bare hadde gjort det) for å spare langt større beløp i skatt, for en leilighet man ikke bor i fordi man bor med familien i Oslo og har gjort det i mange år, er innenfor vanlige folks aksepterte moralske grenser. Skattemoralen er høy i Norge. Det Ropstad har gjort er kynisk skatteplanlegging. Manipulasjon av systemet. Grepet sparte han for 175.000 i skatt, skriver Aftenposten. Nå lover han å rydde opp. Burde han ikke rydde opp helt tilbake til 2009?

Partileder Ropstad har nettopp tatt sitt parti under sperregrensa for første gang i partiets historie. Noen mener kanskje at han burde ha trukket seg valgnatta. Isteden smilte han brett, innstilt på å fortsette, glad for valgkampen. To store politisk skandaler har nå hjemsøkt Ropstad. Han bedyrer at tillit ikke er noe han kan kreve, men fortjene. Det er ubegripelig at partiet kan mene at han er mannen som skal ta partiet videre.

Det får bli partiets knipe. Men Ropstad er stadig barne- og familieminister for landet. Han håper Erna Solberg lar ham fortsette. Det bør hun ikke. Det bør sendes et signal om hvilke forventninger man må ha og hvilke krav man må kunne stille til landets ledere. Selv på overtid bør Erna Solberg sette ned foten og statuere et eksempel. Men det er tvilsomt at det skjer. Å søle til eget ettermæle ytterligere, sitter for langt inne.

Solberg har nok sett tilstrekkelig med statsråder forsvinne ut på sin vakt. Også vet hun at det siste man gjør, har en tendens til å være det som huskes aller best.