Kommentar

Jakten på den perfekte utsikten

Det eneste som var helt sikkert i forkant av valget, var at vi mediefolk ville ta grundig feil.

– Virkeligheten som omgir oss som bor i Oslo er et uttrykk for en økende splittelse mellom storbyen og resten av landet, skriver Jo Moen Bredeveien i denne kommentaren.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

«Foreløpig lite selvkritikk å spore i Oslo-redaksjonene etter den mest kampanjepregede (and not in a good way!) valgkampinnsatsen fra den kanten som jeg kan minnes», står det på Facebook-veggen til en rådgiver i Senterpartiet. Tråden under innlegget et en lang klagesang over mediedekningen i valgkampen. Senterpartiet føler seg urettferdig behandlet, spesielt etter at kurven på meningsmålingene begynte å dale den siste måneden inn mot valget.

Har de et poeng? Ble vi mediefolk enda en gang lurt av det vi kan kalle «Trump-effekten»?

Trump-effekten var selvsagt det som skjedde i USA høsten 2016, da Donald Trump vant presidentvalget som demokratenes Hillary Clinton skulle vinne. Etter det store sjokket i november 2016, var amerikanske medier fylt av sjelegransking og mea culpa-er. Hvorfor var det ingen som skjønte at Trump hadde en sjanse?

Erkjennelsen sank etter hvert inn. Splittelsen i landet hadde gått under medienes radar. De fleste store amerikanske mediene og deres ansatte lever liv som ikke ligner på livet som leves utenfor de store byene. Antakelsene om virkeligheten viste seg å være gale. Det samme hadde skjedd i Storbritannia noen måneder tidligere. Folkets ja til Brexit kom som et sjokk på mediene.

Kanskje fordi de – eller vi – befinner seg i en slags boble, et stykke unna den virkeligheten som preger hverdagen til folk flest? «Mediene er ikke lenger en nasjonal institusjon, men representanter for en bestemt klasse», skrev den britiske redaktøren Nick Denton i nettmediet Gawker da han skulle forsøke å analysere hvorfor mediene hadde feilet.

Vi som skriver i Oslo-mediene bor selvsagt inne i denne «bobla». Og blir påvirket av det

Mange mener å se at noe tilsvarende har skjedd også her hos oss i dekningen av årets valg. «De norske hovedstadsmediene er blant valgets aller største tapere», skriver Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, i en kommentar. Han mener å se en hovedstad som er helt i utakt med resten av landet. At over 40 prosent av velgerne her i byen stemte på SV, Rødt, MDG eller Venstre, dobbelt så mange som stemte på Arbeiderpartiet, gir Fjellheim et poeng. Hovedstaden stemmer annerledes enn resten av landet. SV, Rødt, MDG og Venstre fikk rundt 20 prosent i landet som helhet.

Vi som skriver i Oslo-mediene bor selvsagt inne i denne «bobla». Og blir påvirket av det. Til den grad at vi har skrevet «høystemt» om progressive byvelgere som «brølte tilbake» mot bygda, skriver Fjellheim. Og dermed gikk vi glipp av en virkelighet der distriktsopprøret holdt seg hele veien inn og ga Senterpartiet en oppgang på over 3 prosent fra et strålende resultat for fire år siden.

Det er noen poenger her. Det dannet seg en slags virkelighetsbeskrivelse i mediene om at MDG ville bli valgvinner. De endte under sperregrensa. Lufta var gått ut av Sp-ballongen, var det stor enighet om. Senterpartiet endte som valget store vinner. Det ble heller ikke noe av SVs sluttspurt som mange av oss forventet på tampen.

Virkeligheten som omgir oss som bor i Oslo er et uttrykk for en økende splittelse mellom storbyen og resten av landet

Bommer vi fordi vi lett lar oss forlede til å tro at det som skjer rundt oss, i hovedstaden og på Twitter og i debattflatene til NRK, også skjer over hele landet? Samtidig som den virkeligheten som omgir oss som bor i Oslo snarere er et uttrykk for en økende splittelse mellom storbyen og resten av landet?

Valgresultatet kan gi inntrykk av det. Det betyr selvsagt ikke at det som skjer i Oslo er mindre viktig og riktig enn det som skjer lenger nord eller i vest. Folk flest bor også i Oslo. Men det kan bety at vi er blinde for at utsikten er helt annerledes fra Alta enn fra Holmenkollen. Og at den blir stadig mindre lik, med mindre en ny rødgrønn regjering klarer å gjøre noe med saken. Det er lite som tyder på at det mediale trykket om å ta tak i de økende geografiske forskjellene vil komme fra oss i hovedstadsmediene. Først må vi i så fall innse at det er utsiktspunktet som avgjør hva vi ser når vi skuer utover det politiske landskapet.

Det kan også virke som at mange av oss i mediene har glemt at valgkamp er så mye mer enn god debattinnsats på TV og de beste one-linerne i pressen. Valgkampen finner også sted ute i virkeligheten, utenfor spaltene og tv-flatene. Hvor mye av det positive resultatet til Arbeiderpartiet skyldes at partiet fortsatt har en dyp organisasjon rundt i landet, som klarte å gi partiet en ekstra puff helt på tampen?

Det samme kan sies om Senterpartiet, som lenge har jobbet hardt og metodisk for å utvikle partiorganisasjonen over hele landet. Partiet har til og med en ansatt på Stortinget som bærer tittelen «lagbygger» og skal dyrke organisasjonen. Dette er ikke vi mediefolk veldig opptatt av. Det skjer kanskje for langt unna oss? Ute i en rotete virkelighet, blant velgere som ikke har Twitter-konto?

Det er ikke vanskelig å peke på feil og skjevheter i mediedekningen. Men til vårt forsvar: Det er ikke bare enkelt å finne riktig utsiktspunkt. I iveren etter å forstå distriktsopprøret kan man for eksempel komme i skade for å misforstå byen. Selv mente jeg at Senterpartiet gjorde et varp da de hentet Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet. Velgerne var ikke enige.

Det er bare å fortsette å lete, og håpe at man en dag finner den perfekte høyden som gir vidsyn og dybde. Mens vi leter er det absolutt på sin plass med en smule selvkritikk.