Kommentar

Hva er du verdt?

Det privatøkonomiske er politisk. Men hvorfor snakker vi ikke om det?

– Dette tabuet rundt penger, som hele den vestlige verden preges av, er også politisk, skriver vår kommentator.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Linn Stalsberg

Linn Stalsberg

Sosiolog og journalist med bakgrunn fra VG, Dagbladet og Klassekampen. Hun er forfatter av flere bøker, og aktuell med «Det er nok nå» om nyliberalismen.

Med ny regjering er det mange som håper på at de økende ulikhetene i inntekt – og særlig ulikhetene i formue – skal stanse opp og helst foreta en retur etter åtte år med høyrestyre.

Spørsmålet er om denne u-svingen krever noe helt nytt av oss alle: Å snakke mer åpent om hva vi tjener. Har i formue. Tjener på utleie. Har i vente i arv. Og videre stille spørsmål som: Hvorfor har søsteren din og broren, med like lange utdannelser og like viktige jobber, så veldig ulik lønn – og derfor veldig ulike levekår? Hvordan ble det sånn og hvorfor anses det greit?

Det private kan lede oss inn på det politiske: Hvorfor vi har internalisert dette så dypt at vi ikke engang er kritiske til den åpenbare urettferdigheten? Hvorfor har det som en gang ble ansett som urettferdighet, blitt kuppet av folk som anklager deg for misunnelse? Og hvorfor aksepterer så mange den skammen og anklagen, fremfor å plassere skammen der den hører hjemme: hos anklageren.

Ulikhetene i lønn påvirker oss også mentalt: Å bekymre seg for økonomien kan gjøre deg syk. Å føle seg fattig kan være like vondt som å være fattig, og det kan gjøre deg like stresset som faktiske fysiske trusler kan gjøre, skriver Keith Payne i boken «Følelsen av forskjell».

Sannheten er at det er penger i bunn som gir den tryggheten til å være romslig med deg selv og andre.

På den annen side: Å aldri måtte bekymre seg over økonomien, å slippe å tenke eller telle penger, kan gjøre deg blid og raus, og tilsynelatende modig fordi du tør å ta sjanser eller velge «et kreativt yrke». Men sannheten er at det er penger i bunn som gir den tryggheten til å være romslig med deg selv og andre, ikke nødvendigvis en mer kul personlighet.

Fordi vi aldri eller sjelden snakker om økonomi, selv med våre nærmeste, kan disse to eksemplene over være bestevenner, uten å forstå helt hva som beveger den andres mentale helse, væremåte, yrkesvalg, eller sykdomsbilde. Men nå som vi skal ut av korona, og ulikhetene i hvordan pandemien har rammet oss, ikke minst økonomisk blir tydelige, bør vi kanskje lære av kvinnebevegelsens motto: Det private er politisk. Det privatøkonomiske er også i aller høyeste grad politisk.

Husk dette etter korona: En person med gjennomsnittlig lønn som blir permittert i 9 måneder vil tape 150 000 kroner i forhold til om hun var i full jobb.

Burde vi ikke ha flere samtaler i nabolaget av denne typen: «Er det virkelig sant? Vi har like høy utdannelse og jeg tjener 300 000 mer enn deg?»

Eller: «Jeg arvet akkurat to millioner og kommer til å investere i en leilighet. De vil gi meg mange tusen hver måned i passiv inntekt jeg egentlig ikke trenger. Bare spør om dere trenger låne penger! Jeg har mer enn nok.»

Jeg er ganske sikker på at jeg deler denne erfaringen med mange: Jeg har gode og nære venner som jeg vet «alt» om, men jeg aner ikke hva de har i lønn. De vet heller ikke hva jeg tjener. Eller om jeg har forbruksgjeld som sliter meg i stykker. Om de arver penger, har jeg ikke den ringeste anelse om hvor mye de fikk inn på konto.

Dette tabuet rundt penger, som hele den vestlige verden preges av, er også politisk. Tabuet stabiliserer status quo, og tåkelegger hvor mye eller lite penger folk faktisk har. Da tåkelegges også årsaken til at noen folk er sintere på samfunnet enn andre, og sliter med å finne sin plass i det. På den måten kan et samfunn tuftet på ulikhet bestå, når vi alle lever inni boblene våre uten å stikke hull på dem.

Men det rare med tabuet er dette: Vi snakker ikke om penger, men vi snakker utrolig mye om hva vi gjør med pengene – når vi har dem: Oppussingen, reisene, innkjøpene, investeringene. Annet implisitt, som hvor vi bor, hva slags jobb vi har og hva slags jakke vi har på, gir jo også mer enn subtile hint om den økonomiske ståa på privaten.

For det er ikke bare de med dårlig råd som holder tyst om tingenes tilstand. Rachel Sherman, har intervjuet velstående folk i New York og skrevet boken «Uneasy Street: The Anxieties of Affluence». Hun skriver at mange rike føler ubehag ved hvor mye penger de har, og ved ikke å snakke om det skyves ubehaget vekk. Noen forteller verken ektefelle eller egne barn detaljer om formuen sin. Sherman sier at det ikke er til å stikke under stol at dette er en form for forsvar: Ved ikke å snakke om den ubehagelige pengemengden og med det blottlegge urettferdigheten i et samfunn, så beskytter de seg selv for (legitim) kritikk.

På den andre enden av skalaen finner vi TV3-programmet «Luksusfellen», som hver episode avslører at selv partnere, nære venner og nær familie ikke har den ringeste anelse om hvor mye kveldens gjeldsoffer har rotet det til for seg. Det betyr at de heller ikke har forstått årsaken til at vedkommende har vært trist, trukket seg unna, vært stressa og sur, slitt på jobben, slitt med det sosiale og mentale. De har heller ikke hatt muligheten til å hjelpe. Om de ikke selv hadde hatt råd til å betale den uheldige ut, så har de fleste likevel gode råd i ermet og lyst til å hjelpe. For også dette vises gang på gang i programmet: De aller fleste møtes med godhet, velvilje og support, bare folk vet. Problemet er jo at vi ikke vet.

I vår kultur er vi så vant til å verdsettes økonomisk, og at ved å bruke pengene slik at verdsettelsen synes på oss, så får vi status. Etter hvert som mange arbeidsoppgaver er tett knyttet opp til hvem vi er, hvor godt likt eller serviceminded vi er, hvor gode vi er på sosiale medier eller til å samarbeide og nettverke, hva slags personlighet og utseende vi har, så blir det også sårbart å avsløre at vi tjener mindre enn en kollega. Vi produserer ikke lenger hermetikk på samlebånd, vi bjudar på med hele oss fem dager i uken.

Å snakke om privatøkonomi kan gjøre vondt. Det er en terskel. Det var det også da feministene snakket om sexpress i ekteskapet, om den tunge arbeidsmengden i husmorlivet, om panikken i å bli uønsket gravid, om skammen rundt å bli mishandlet, om drømmen om utdannelse når man ikke var velstående. Men det var disse modige private samtalene som ga oss lovverk om voldtekt også i ekteskap, barnehager, abortrettigheter, krisesentra, Statens lånekasse for utdanning.

Hvis det å våge å snakke om privatøkonomi kan gi oss økt skattetrykk på de rikeste, diskusjoner om makslønn, og maks innsats for lavtlønnede, og en samtale rundt den mentale belastningen både for individ og samfunn når vi må snakke om det, så er det kanskje verdt det. Og der verdien kan faktisk måles i penger – på deling.