Kommentar

En uunngåelig slutt

Det var bare en vei videre for KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad. Det var ut av toppen i norsk politikk.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Da meldingen kom om at Kjell Ingolf igjen hadde behov for å møte pressen, krevde det ikke store analysegaver for å forstå at han hadde hatt et tungt døgn siden den forrige pressekonferansen. Og at konklusjonen måtte være at han ville trekke seg. Enten bare som statsråd eller også som leder for et kriserammet parti.

Kjell Ingolf Ropstad gjorde det eneste rette etter en lang rekke feil. Han trakk seg fra begge sine sentrale verv i norsk samfunnsliv. Hans politiske ettermæle er ikke pent. Skatteunndragelser og skatteplanlegging for å slippe å bidra til fellesskapet er utilgivelig. Grådighet er ikke pent. Det er en dødssynd.

Særlig for en politiker som vedtar reglene og som er systemisk ubarmhjertig mot svakerestilte som ikke vet sin vei rundt i NAV-systemet. Politikere på Ropstads nivå må og skal forstå det grunnleggende i det norske skattesystemet. Vi skattlegger alle fordeler. Aftenposten på matta må skattes av hvis arbeidsgiver betaler.

Å bo gratis i over ti år bør få lampene til å blinke i et ansvarlig hode. Nei, politikere skal ikke betale dobbelt for å bo, men de må jo betale noe for tak over hodet de også. Det er jo bokostnadene vi først og fremst baler med i hverdagen alle sammen. Men ikke Ropstad. I hvilken verden har han levd?

Hva som nå venter er usikkert, men KrF er et sted de kanskje uansett ville kommet om ikke lenge. Kanskje stedet de burde vært valgnatta.

Man skal være ydmyk for det menneskelige dramaet som ligger i denne saken. Trykket mot han nå er enormt belastende. Det har vært beintøffe uker for Ropstad. Han har det vondt, og det er å håpe at familie, parti og tidligere regjeringskollegaer nå stiller opp i ei vanskelig tid.

Pendlerleilighetsskandalens to-trinnsrakett har rammet Ropstad midtskips og han gikk ned uten flagget til topps. Valgresultatet var en en klar tilbakemelding på at retningsvalget han gjorde for KrF og årene i en høyreregjering har vært destruktive for partiet. Fallet er høyt, brutalt, men det var ingen annen vei videre enn ned og ut. Dømt til nærmest evig fortapelse som menig stortingsmann i fire år.

Erna Solberg sa på pressekonferanse klokka 16 at det var Ropstads valg å gå av, men definerte avgjørelsen som god. Hun kalte det en utrolig trist sak, men presiserte på generelt grunnlag at det er viktig å anerkjenne intensjoner i regelverk. Hvis hun har gitt uttrykk for at tilliten er borte, ville det vært det godt og riktig lederskap. Det smerter Solberg å sende enda en statsråd på dør, og særlig en partileder. Men politiske ledere kan ikke fortsette etter en slik sak. Det ligger for mye i potten. Vår felles respekt for politikere og oppslutningen om vårt i stor grad tillitsbaserte skattesystem er deler av den norske grunnmuren. Hans avgang er et viktig signal.

KrF står igjen uten leder. Partiet var uansett i krise. Tidligere redaktør i Vårt Land Helge Simonnes hadde følgende oppsummering i Dagsavisen i går av Ropstads år som leder: «Muligheten for at han skal makte å gjenreise partiet er bitte små. I 2018 kom han skjevt ut fra hoppkanten. Hans politiske svev ble deretter». Hva som nå venter er usikkert, men KrF er et sted de kanskje uansett ville kommet om ikke lenge. Kanskje stedet de burde vært valgnatta.

For Ropstad selv kan det bli verre. Kanskje venter en politisak for skattesvik. Med seks års strafferamme.