Kristelig Folkeparti er ved siden av Miljøpartiet De Grønne valgets store utropstegn. For første gang siden 1945 er ikke partiet inne i varmen med ei stor gruppe på Stortinget. For de grønne var valget en nedtur, for KrF en helt ny virkelighet.
Bare 16 år etter at partiet satt med statsministeren i landet, er de nå under sperregrensa. Velgerne har sagt ifra om hva de syns om veivalg og ledervalg. Partileder Kjell Ingolf Ropstad var likevel så kry valgnatta at han nesten lettet. Ropstad har rykket ned med laget sitt fra eliteserien, men virker svært fornøyd. Han angrer ikke på noe. Mangelen på realitetsorientering er fascinerende.
KrF hadde utfordringer med oppslutningen lenge før Ropstad. Lojaliteten er nesten overraskende sterk.
Den store ironien er at Sentrum, partiet som ble etablert på branntomta etter KrFs høyredreining høsten 2018, fikk 7818 stemmer. Det utgjorde 0,3 prosent av stemmene. Nok til å løfte KrF over sperregrensa. I tillegg høstet bedehuspartiet De Kristne også et par tusen stemmer fler enn i 2017. Det er til sammen på stemmen nær det samme som KrF gikk tilbake med.
Valget om å gå inn i regjering høsten 2018 viste seg skjebnesvangert. Dagens leder Ropstad utfordret daværende KrF-leder Knut Arild Hareides ønske om å ta partiet til venstre og søke samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Ropstad vant striden etter en turbulent og kontroversiell avstemningsprosess i partiet og realiserte statsminister Erna Solbergs dagdrøm om en regjering med fire partier. KrF gikk i regjering med Frp, som ønsket å kutte i bistand, skjenke mer og bremse i klimapolitikken.
[ Klimavalget som ikke var et klimavalg, var et klimavalg ]
Med på høyrelaget ga KrF sitt samtykke til en politikk som gjorde livet verre for de nederst ved bordet med sosiale kutt og økte forskjeller. Mange vil si at partiet gikk på akkord med seg sjøl og kristne verdier for å kjøre fancy, svarte biler. Politisk gjennomslag? En abortstrid som ristet liv i et trygt, sovende og avklart politikkfelt. Og forlenget liv for kontantstøtten.
Høyrevalget til KrF har kostet, men likevel mindre enn man skulle tro. 10.000 færre stemmer enn ved valget i 2017 er jo ikke noen høylytt protest mot verken partiledelse eller retning. De karet seg bare så vidt over sperregrensa også ved forrige stortingsvalg, da med Hareide under glorien. KrF hadde utfordringer med oppslutningen lenge før Ropstad. Lojaliteten er nesten overraskende sterk.
Mye tyder på at KrF var fullmobilisert nå ved valget og at Ropstads gutteromsskandale gjorde velgerne oppmerksomme på den prekære situasjonen partiet var i. At deres egen leder ble stående i et lite flatterende lys, må ha utløst omsorg på grasrota. Kanskje har ikke velgerne i sør og vest applaudert Ropstads moral, men de har innsett trøbbelet partiet var i. Men med en oppslutning på 3,8 prosent må det rekrutteres og tenkes nytt. Fins det en vei tilbake til et bredere parti, og et liv etter døden, når den mer radikale, men også kulturbærende delen, av partiet har forsvunnet og åpent gir uttrykk for å ha gitt opp KrF?
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik uttrykker sin sorg i VG og sier at det «ikke blir enkelt å gjenreise partiet». Tidligere Vårt Land-redaktør og rådgiver til Hareide, Åshild Mathisen, sier til samme avis at «Ropstads strategi spisser KrF inn mot bibelbeltet» og mot en stadig mindre gruppe i samfunnet, de konservative kristne. Hun spår partiets død. Hareide selv har snudd ryggen til norsk politikk. Etter å ha sittet i Høyre-regjeringen han kjempet mot.
Ropstads kurs mot høyre og vekk fra sentrum viste seg å være veien ut av norsk politikk. Veien tilbake virker lang, hvis den skal tilbakelegges på ryggen til nyrekrutterte, konservative kristenfolk. Men fortsatt er partiets velgere samlet og nedgangen fra 2017 er tross alt marginal. Og retningsvalg kan gjøres på nytt. Nye ledervalg kommer også. Kanskje vil KrF igjen se lyset.
