I løpet av noen korte seinsommeruker har klimapolitikk blitt denne valgkampens dominerende tema. Partiene med standpunkter nærmest den organiserte miljøbevegelsen går fram, og en rekke forfattere, kjendiser og politikere forsterker trenden. Det er fortsatt uvisst om dette holder seg fram til valget. Det kan virke som det enorme trøkket og det raskt skiftende fokuset som debatter i sosiale medier har, også flytter seg inn i politikken. De tre ukene fram til første valgdagsmåling kjennes uendelig lange. Men akkurat nå er det mot FNs klimarapport det offentlige blikket er retta.
Det er for så vidt ikke noe nytt, helt siden åttitallet har vi hatt valgkamper hvor klima og miljø har vært hovedsaker. Dessverre for miljøsaken, har det hatt en tendens til å gå over uten å sette varige spor i politikken. Noen år seinere er det helt andre spørsmål som dominerer agendaen, før de politiske stjernetegnene igjen leder oss tilbake til økologi og miljø. Det tilsynelatende sykliske i disse bevegelsene er nesten litt skremmende. Både fordi det kan tyde på at temaet i valgkamp skifter på samme måte som moter for hårfrisyrer eller buksesnitt.
Men enda mer fordi det er en lemfeldig måte å forholde seg til en av vår tids aller største problemer: Hvordan skal et samfunn og en sivilisasjon bygd opp på karbonbasert energi kunne erstatte denne uten et enormt sivilisasjonssammenbrudd. Hvordan skal verdens stadig voksende befolkning overleve uten tilgang til fossile energikilder? Dette er virkelige og vanskelige spørsmål i årtier og århundrer framover, og det er desto mer forsmedelig å se hvor lemfeldig de kan bli behandla.
I resten av Vesten har vi lenge sett en voksende polarisering mellom en urban middelklasse og resten av befolkninga. I land som USA og Storbritannia står denne splittelsen i veien for alle progressive politiske bevegelser. Den urbane middelklassen og den liberale livsstilvenstresida er alliert med de ytterste økonomiske elitene i så mange spørsmål at det skaper apati, kunnskapsforakt og grobunn for en farlig høyrepopulisme. Norge har til nå ikke blitt ramma av den samme sjuka. Fortsatt lever restene av alliansene sterkere enn motsetningene. Mellom by og land, mellom venstresida og bygdeopprørerne, og mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og resten av venstresida. Det er en allianse bygd på bondeforliket, på oppbygginga i etterkrigstida og EEC og EU-kampen. Men den varer ikke evig.
Kort fortalt så er Norge ikke et av mange heldige land som tilfeldigvis har blitt rike av olje
Tidligere i uka gjorde professor Thomas Hylland Eriksen og medforfatter Lasse Kringstad sitt ytterste for å sikre at vi får amerikanske forhold også i Norge. I en kronikk hos NRK hvor de argumenterer for at Norge bør gi vekk halve oljefondet til FN, avslører de samtidig en total mangel på kunnskap om og interesse for norsk oljeindustri og norsk oljehistorie. Det i seg sjøl er ikke en synd. Sjøl om jeg skulle ønske det, kan jeg ikke kreve at alle i Norge skal kjenne denne historien. Men Hylland Eriksen og Kringstad velger i sin kronikk å oppsummere denne historien. Med to utsagn. De færreste av oss har gjort noe som helst for å fortjene verdiene som olja skaper. Og det er en rein tilfeldighet at vi har funnet olje i Norge og dermed blitt rike. Begge deler himmelropende feil. Og begge deler framstår som ekstremt foraktfullt overfor dem som har jobba med og rundt olja de siste femti åra, og de teller vi i hundretusener og ikke i titalls.
Kort fortalt så er Norge ikke et av mange heldige land som tilfeldigvis har blitt rike av olje. Norge er et unikt land i verden også i oljesammenheng. Vi er i øyeblikket ikke engang inne på lista over de tjue landa med de største oljereservene i verden. Foran oss finner du i tillegg til Saudi-Arabia og et par andre land i Midtøsten, så forskjellige land som Russland, Kina Nigeria, Venezuela, USA og Canada. Ingen av disse landene har klart å bygge en offentlig rikdom på olja. Det er altså noe annet enn ett tilfeldig funn av olje som gjort Norge rikt.
Kort fortalt er Norge unikt på tre-fire områder i oljeverden. For det første innførte vi ved funnet av olja et politisk regime som sikra nasjonal kontroll på alle ressurser under havbunnen i Nordsjøen. Vi bygde et felles eid oljeselskap som lærte seg å utvinne olja, og vi innførte et skatteregime som ga fellesskapet 78 % av inntektene fra de store internasjonale oljeselskapene. Ingen hadde gjort noe lignende før, mange har prøvd å kopiere det. Neste steg var at vi i Norge bygde en stor og innovativ leverandørindustri som lagde installasjonene vi brukte til å utvinne olja. Det gjør oljeteknologi til Norges neste største eksportvare og det legger allerede grunnlaget for havvind og annen miljøteknologi.
De fleste som har jobba med olja i Norge har ikke jobba i Nordsjøen, men i leverandørindustrien. Og for det tredje så gjorde vi en usikker bransje tryggere. Gjennom sytti- og åttitallet skapte vi i Norge en offshoreindustri hvor hovedverneombudet kunne stenge ned hele produksjonen om han eller hun mener at det er fare for menneskeliv eller utslipp fra installasjonene. Og en bransje som har blitt foregangsindustri for sikkerhet og trygghet i hele verden.
Vi har også ofra noe for olja og gassen. Hele norsk økonomi har vært innretta mot nettopp denne industrien. Vi har brukt våre politiske, økonomiske og menneskelige ressurser på å få dette til. Og det har vært farlig. I alle fall 350 mennesker har omkommet i olje- og leverandørindustrien i løpet av disse åra. Mange flere er skada eller uføre, og ennå mange flere har fått ødelagt ekteskap og privatliv av de lange fraværene og arbeidsrytmen på plattformen. Hvor mange som er redde hver gang de setter seg i helikoptrene ut i Nordsjøen, finnes det ikke tall på, men det er ikke få.
Uavhengig av hva man mener er framtida til norsk oljeindustri og bruken av oljefondet, må det være mulig å anerkjenne at historien om olja i Norge ikke er en fortelling om flaks og urettferdighet, men en fortelling om politisk styring, om innsats, innovasjon og oppofrelse. Det er soleklart for alle som har hatt berøring med denne og alle andre industrier, og når folk som har levd hele livet på utgiftssida av statsbudsjettet stryker historien bort med et pennestrøk, er jeg redd det er kort vei til vi ser den første norske Trump.
[ Når klimakatastrofen truer, er det bare én ting som er verre enn å se framover. Å se seg tilbake. ]