Kommentar

Ansvarsforsvar

Moral er for viktig til å overlates til regjeringen Solberg.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Stian Bromark

Stian Bromark

Tidligere debattredaktør i Dagsavisen. Nå redaktør i Agenda Magasin og Res Publica.

For noen somre siden satt jeg på en restaurant i Mytilini på Lesvos, spiste gyros, drakk kald Mythos og så på de hvite- og blåmalte båtene som putret ut og inn i havna. Det eneste som forstyrret idyllen var de oransje redningsvestene som fløt i sjøen. De var små i størrelsen, åpenbart av den billigste sorten, og de så ut til å ha ligget i vannet i mange dager.

Hvem har ansvar for at de havnet der? Hvem sin oppgave er det å rydde opp? På det ene bildet jeg tok sommeren 2018, skimter jeg et britisk fartøy på den andre siden av havna med påskriften «Border Force». Det er sikkert britenes skyld, dette også, tenkte jeg. Eller Nato, FN eller EU. Matlysten forsvant da det gikk opp for meg at jeg da muligens var medansvarlig, gjennom Norges internasjonale forpliktelser. Jeg slo det raskt fra meg og bestilte en ouzo. Som virket. Inntil bakrusen dagen derpå.

Når statsministeren snakker om moral, har hun en snever definisjon med utgangspunkt i juridiske normer.

«Norge har ikke et særskilt moralsk ansvar for å ta imot flyktninger fra Afghanistan», uttalte Norges statsminister til Aftenposten etter at Taliban gjenerobret Kabul. Hun viste til at Norge bare har vært til stede i landet fordi Nato og FN ba om hjelp etter al-Qaida-angrepet på USA for snart 20 år siden. Det er en merksnodig ansvarsfraskrivelse, tatt i betraktning at Norge har hatt over 9000 soldater i Afghanistan og brukt 23 milliarder kroner. Mens jeg skriver disse ordene, kommer det melding om at Taliban har laget en liste over alle afghanere som har samarbeidet med vestlige aktører, formodentlig ikke for å gi dem belønning. Lørdag kom historien om tolken Qais Wahidi, som har jobbet for norske soldater i sju år. Nå frykter han for familiens liv i Afghanistan. Da han ringte Forsvarsdepartementet for å få hjelp, la byråkraten på telefonen, fortalte Wahidi til journalist Kjetil Stormark.

Natos og FNs beslutninger er Norges beslutninger. Det ansvaret kan ikke statsministeren rømme fra når det viser seg at vi nå har rykket tilbake til start, etter 20 års krigføring. Eller som Nato-sjef Jens Stoltenberg formulerte seg om Talibans raske tilbakekomst: «Det reiser smertefulle og ubehagelige spørsmål om NATOs innsats over 20 år». Det er diplomatisk for «fiasko».

Sommeren 2018 var det tre år siden en million flyktninger banket på døra til Europa. «Døra» vil si Lesvos og Hellas. Syrere, spesielt de kristne, var den prioriterte gruppen på grunn av borgerkrig med aktiv stormakt-innblanding, mens afghanerne og irakere havnet i limbo og ble værende i de menneskefiendtlige flyktningleirene. Sjansen for at en afghaner fikk opphold i et europeisk land, var minimal, til tross for at de har lidd lengre enn de fleste andre. Som en leder på et flyktningmottak jeg pratet med i Aten formulerte seg i 2017:

«Disse som kommer fra Afghanistan, har ofte de vanskeligste sakene. Dette er et paradoks, for min erfaring er at de som er mest skadet, er de som har lidd i årevis i Sudan eller Afghanistan – ikke nødvendigvis de som har måttet rømme fra en krig, slik som i Syria», sa Dimitra Adamantidou. Når det er krig er det ofte åpenbart at man må dra, men inntil nylig hadde de et godt liv. De har foreldre, venner, naboer. Unge gutter, nede i 13–14 års alderen, fra Afghanistan eller Pakistan, har måttet flykte fordi de blir forsøkt rekruttert av IS, solgt av foreldrene sine eller fordi foreldrene er døde. Føy til at Afghanistan har vært i krig og konflikt kontinuerlig i nesten et halvt århundre.

Fotis Par, leder av et annet hjem for mindreårige asylsøkere i Aten, ordla seg slik: «Landene som sørget for at det ble krig og konflikt i Midtøsten, må også være ansvarlige og ta imot flest flyktninger. Vi ødelegger Irak, men vil ikke at irakere skal komme hit etterpå? Det er hyklersk», sa han.

Fotis Par og Dimitra Adamantidou har et helt annet verdensbilde enn skrivebordsteoretikere. Det som er moralsk for Solberg, er dypt umoralsk for dem. Når statsministeren snakker om moral, har hun en snever definisjon med utgangspunkt i juridiske normer. Hvis loven sier det er greit, er det greit. Hvis USA sier hopp, så hopper vi, for sånn er pakten. Men samfunnets moralske normer danner grunnlaget for de juridiske. Hvis de siste kommer på kollisjonskurs med de første, er det de juridiske som har et forklaringsproblem og må vike. Såframt det ikke er i lovgiverens interesse å ignorere samfunnets oppfatning av hva som er rett og galt, da, og gjemme seg i dobbeltmoralen. Eller bare legge på telefonen, som synes å være den norske modellen. «Kabul falt, og tjue år med politiske illusjoner og løgner var kledd nakne. Nå vil norske politikere helst ikke snakke om det», som Dagbladets kommentator John Olav Egeland skrev torsdag.

Ifølge FNs flyktningkonvensjon har vi alle en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker på flukt. Det gjelder også Erna Solberg. Land og regjeringer som aktivt har blandet seg inn i andre lands konflikter, har et særskilt ansvar, også for å avlaste Hellas når antallet flyktninger fra Afghanistan vil øke framover. Alt annet er hykleri.