Kommentar

Tårer for Afghanistan

Vi manglet en plan på vei inn. Vi manglet en plan på vei ut.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Leste man nyheter lørdag kveld, og kanskje analyser av den galopperende situasjonen i Afghanistan, var vurderingene at hovedstaden ikke ville falle i Talibans hender på en måned minst. Kanskje ikke på tre. Tidlig søndag morgen var Kabul falt og kaoset komplett.

Noen timer senere kunne norske seere oppleve et av årets sterkeste TV-øyeblikk da NRKs Yama Wolasmal rapporterte fra sin fødeby Kabul. Rundt han i gatene flyktet mennesker i forvirring og den drevne utenriksjournalisten, som kom til Norge som kvoteflyktning i 1986, klarte ikke å holde igjen tårene.

20 år med håp forsvant bokstavelig talt foran øynene hans. 20 bortkastede år. 20 års kamp for å oppnå ingenting. Og kanskje var det inn i framtida han så, uviss og livsfarlig for så mange tusener afghanere. Kanskje var det det uunngåelige oppgjøret han så komme, som utløste reaksjonen. Alle de titusener afghanere som har samarbeidet med de vestlige eller jobbet som journalister, frykter nå for sine liv.

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende det som har skjedd de siste døgnene. At Nato og storebror USA etter 20 år i landet har hatt så lite kontroll og oversikt over Talibans reelle styrke, er faktisk sjokkerende. Enda mer gåtefull er den åpenbart totalt manglende innsikten Vesten har hatt i tilstanden til de 300.000 afghanske regjeringssoldatene som de har trent opp. De har vært dårlig organisert og ikke minst uten motivasjon. De har i praksis ikke gjort motstand og overlatt enorme mengder militært utstyr til Taliban. Kanskje har de bare ventet på at okkupanten skulle reise? Bolverket mot islamistene var uten verdi, men til en pris av flere tusen milliarder dollar. Washington Post-kommentator Fareed Zakaria kalte regjeringshærens overgivelse «en av de største militære kollapsene (noen gang)».

En lovet rask og kontrollert tilbaketrekning har endt i kaos. I april erklærte president Joe Biden at den militære operasjonen i Afghanistan skulle være over innen utgangen av august. Så sent som i begynnelsen av juli orienterte presidenten pressen om tilbaketrekningen. Biden understreket at den ble gjennomført på trygg og ordnet vis. Rådet fra USAs militære ledere var at en rask tilbaketrekning var det tryggeste valget. «Speed is safety», sa Biden.

Da en reporter spurte presidenten om det ikke var uunngåelig at Taliban ville ta makten, sa Biden nei og pekte på de 300.000 soldatene. Og la til at de var like velutstyrt som noen hær i verden. En annen reporter gjorde Biden oppmerksom på at kilder i amerikansk etterretning hadde spådd at det sittende regimet ville falle. Det er ikke sant, sa Biden, og avviste at han hadde fått samme informasjonen. Pressekonferansen vil overleve Biden. Den vil stå igjen i historien som en av de pinligste en amerikansk president har holdt.

Afghanistan-sortien vil ses på som et dytt i ryggen på en vaklende gigant.

Fem uker senere hadde Taliban inntatt presidentpalasset i Kabul, president Ghani hadde forlatt landet og Joe Biden og USA var satt i forlegenhet. Det er umulig ikke trekke historiske paralleller til den hodeløse flukten fra Saigon i 1975 da Vietnamkrigen endte i et skamfullt nederlag. Bildene fra kaoset på flyplassen i Kabul gir amerikanerne kalde grøss av gjenkjennelse. Kabul er nok en nasjonal ydmykelse. Biden avviste sammenligningen med Vietnam på det sterkeste.

Allerede i 2011 bestemte USA og Nato at de skulle ut av Afghanistan innen 2014. Når de endelig avslutter krigen sju år etter planen, er det som tapere. Og timingen for de vestlige allierte er elendig. Nato og generalsekretær Jens Stoltenberg svekker sin status, og USAs geopolitiske posisjon er fra før under sterkt press. President Donald Trump gjorde stor skade på landets internasjonale omdømme. Og nå har USA tapt ansikt på Bidens vakt. Afghanistan-sortien vil ses på som et dytt i ryggen på en vaklende gigant.

20 års innsats for å rydde global islamistisk terror av veien har mest sannsynlig bare styrket dens potensial og besluttsomhet. Taliban er væpnet til tennene. Hatet mot Vesten i land som Afghanistan og Irak kan bare ha økt. Irak ble knust i kampen mot terror, men opp av ruinene vokste IS. Nye generasjoner er vokst opp i krig og unntakstilstand. Vestens drøm om å innføre demokrati og frihet med våpen i hånd, har feilet. Med Taliban tilbake er 2000 milliarder dollar mest sannsynlig sløst bort. Hva kan bygges videre på? Lite hvis Taliban forblir det det var. Kvinner sendes tilbake inn i mørket. 3500 vestlige soldater og over 200.000 afghanere har mistet livet siden 2001. Så mye lidelse. For ingenting.

Tusenvis av afghanere er innvilget visum og asyl i vestlige land. Norge sleper føttene etter seg, men regjeringen innrømmer de som har hjulpet norske styrker opphold i Norge. Også de som sa nei takk i 2015. Det skulle bare mangle. Spørsmålet nå er hva invitasjonene er verdt i Kabuls kaos. Kommer de seg ut og i trygghet før oppgjørets brutale dom kommer? Sikkert er det at USA og de øvrige Nato-landene, men også Russland og Kina, må finne en strategi for ikke å etterlate den menige afghaner til sin egen skjebne i hendene på Taliban.

Vi må kjenne på et tyngende ansvar. Men Vesten har ikke noen plan B, nå som plan A viste seg å være skrevet i sand.