Kommentar

Med trygghet til å tale

Selvfølgelig handler ytringsfrihet om trygghet. Og makt.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er stor maktulikhet i alle samfunn. Også i vårt eget, selv om vi av og til luller oss inn i en naiv forestilling om at alle mennesker her i vårt rene og ranke Norge er like mye verdt. Når vi vet hvor ulik pris vis setter på menneskehoder i dette landet, vet vi også at de vakre ordene om likeverd faktisk ikke er reelt sanne.

Vi lever liv som ikke ligner hverandres, og hvis vi skal utvide ytringsfriheten, må vi gjøre mer enn at allerede privilegerte stemmer snakker sammen i en kommisjon eller på Facebook: Vi må legge til rette for et samfunn som helt praktisk, økonomisk og politisk bygger trygge grunnmurer og trygge ramme for at flest mulig kan snakke friest mulig.

Det finnes mennesker som har så mye makt at de kan sette andre mennesker med mindre makt i en så utrygg situasjon at de slutter å ytre seg. Ikke for å unngå kjipe kommentarer, harselas eller kritikk i en chat på messenger, men fordi utryggheten rammer hvem man er (kjønn, hudfarge, seksuell orientering, for eksempel), eller den faktiske muligheten til å betale regninger hvis jobben trues, eller om det allerede slunkne kunstnerstipendet blir sanksjonert som konsekvens av din kritikk.

Å kunne kritisere all makt trygt, enten det er sjefen din, staten sin, eller folk med høy status og posisjon, er en forutsetning for ytringsfrihet. Det å påstå noe annet, er å ikke evne å se verden i et maktperspektiv. Det er aldri å ha kjent på den utryggheten selv, og nesten verre: Ikke lytte til dem som forsøker å formidle den.

Når ulike kunstnerforeninger, som Forfatterforeningen, støttet sine kolleger danserne mot hets og trakassering (ikke mot kritikk eller debatt) fra en anonym politisk aktør (muligens flere, vi vet ikke sikkert hvor mange som står bak Sløseriombudsmannens konto), var det nettopp å lytte solidarisk de gjorde – og handle på grunnlag av det. Det var bra. Solidaritet er ikke akkurat et overskuddsfenomen i vår tid. Så uvanlig kan det faktisk være, at mange ikke kjenner solidaritet igjen når det faktisk skjer. Jeg mistenker at det er et av problemene i denne saken.

Det er verdt å merke seg at de aktørene som i protest meldte seg ut fra Forfatterforeningen, eller var kritiske til støtteoppropet, nettopp var personer som egentlig ikke trenger slik støtte – det var noen av våre mest ressurssterke og kjente kunstnere, ikke spesielt utsatt for maktens overgrep, men heller inngår som deler av makten selv.

Ytringsfrihet handler ikke om trygghet, sa leder av den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, til Morgenbladet forrige uke. Uttalelsen var en av de svært mange som har kommet fra kommisjonslederen, og andre medlemmer i den, etter at Begard Reza trakk seg fra kommisjonsarbeidet. Som i enhver såpeopera, som denne debatten dessverre har utviklet seg til å bli, husker mange ikke lenger hva plottet var i utgangspunktet, vi har helt mistet oversikt over aktørene, og replikkene som avleveres er for lengst far out og helt perifere i forhold til hva konflikten opprinnelig var. Det store bildet er borte vekk for lengst og det eneste som er igjen er popkorn og misforståelser – villet og ekte.

Jeg har i det siste lest en drøss kommentarer rundt debatten om Ytringsfrihetskommisjonen på Facebook, og når selv godt etablerte aktører på venstresiden skriver at «det plager ikke meg å bli provosert av et bilde på et galleri», eller at det hadde vært «spennende å se en konfrontasjon med Sløseriombudsmannen» da er man 1. ikke lenger solidarisk med dem som rammes, 2. blind for egne privilegier og 3. havnet der at man tror ytringsfrihet mest av alt er en lek med ord blant dem som er gode med ord, og ikke det som det i bunn og grunn er: Liv og død.

I kommisjonen sitter ingen som er funksjonshemmet, ingen som inngår i den usikre gig-økonomien, ingen som er kommunalt ansatte, eller kommersielt ansatte i velferdssektoren, ingen fra en fagforening.

I kommisjonen sitter ingen som er funksjonshemmet, ingen som inngår i den usikre gig-økonomien, ingen som er kommunalt ansatte, eller kommersielt ansatte i velferdssektoren, ingen fra en fagforening. Det er et problem for ytringsfrihetens vilkår i fremtiden.

De reelle problemene med ytringsfrihet i Norge i dag handler om kvinnelige politikere som hetses så mye at de ikke tør ta på seg verv. En rekke ansatte i kommunal eller kommersiell sektor, som lærere eller helsearbeidere, tør ikke kritisere ansatteforhold eller brukerforhold, av redsel for å miste arbeidsoppgaver eller arbeidet i seg selv. Vi har sårbare grupper, som au pairer, som har arbeidsforhold knyttet opp til oppholdstillatelsen i Norge, og ikke tør si et pip om de opplever overgrep eller utnyttelse. Det samme gjelder dem som venter på statsborgerskap for eksempel, eller familiegjenforening. Vi må begynne å verne minoriteters muligheter til å trygt snakke, fremfor retten til å hetse dem til stillhet hvis de gjør det.

Problemet med kunsten i dag er forresten ikke at kunstnere ikke får kritikk, men at de får stadig mindre økonomisk støtte i hele Europa. Alt dette er samlet sett enorme problemer for ytringsfriheten. Det er å håpe at kommisjonen slutter å forsvare rettigheten til å drive politisk hets i ytringsfrihetens navn, og i stedet griper fatt i det som kanskje genererer færre klikk og spenstige Facebook-oppdateringer, men til gjengjeld faktisk får flere stemmer til å tale ut.

Ytringsfrihet er også noe man legge til rette for på et enda mer grunnleggende plan. Man må hindre at de økonomiske forskjellene ikke blir for store. At noen står med lua i hånda i møte med andre. Vi må begrense maktkonsentrasjon, slik at ikke de samme menneskene, ektefellene og vennene deres havner i lederposisjoner i politikk, i næringsliv og media, og ender opp urørlige for maktkritikk.

Ytringsfrihetskommisjonen har blitt kritisert for å være politisk overstyrt. Det er den selvsagt – på den måten at den er nedsatt av en høyrestyrt regjering som nettopp ikke har en plan om å utjevne ulikheter mellom oss.

Det er også så man skvetter litt av teksten i mandatet. Her heter det blant annet at «det utfordrer ytringsfriheten dersom det er de mest lettkrenkede som skal definere rammene for samfunnsdebatten» (min kursiv). Å tro at trusselen mot ytringsfriheten kommer fra såkalte «lettkrenkede», forteller oss mye om hvor regjeringen har hentet motivasjonen til å sette ned en kommisjon fra. Begrepet har røtter i helt bestemte politiske miljøer, de samme miljøene som bruker begreper som «identitetspolitikk», «woke» og «cancel culture» i kampen mot mange berettige sosiale kamper. Du finner dem oftest langt ute på høyresiden.

Alt dette, sammen med at kommisjonens mandat ikke innehar ordet «makt», forteller oss mer enn kommisjonen selv og regjeringen bak den innser selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen