Kommentar

Privatpoliti og politikk

Politiets ledelse har vært helt på linje med holdningene til Norsk narkotikapolitiforening og har derfor sett en annen vei når det er drevet tvilsom virksomhet.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Det nærmer seg nå skandaløse tilstander for norsk politi og håndteringen av den private foreningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Nå må justisminister Monica Mæland (H) på banen og rydde opp. En privat forening kan ikke opptre med det som oppleves som delegert myndighet fra politiet som institusjon. Det må gjøres svært tydelig.

I en liten måned har saken versert i norsk offentlighet. Mange husker historien på Vestlandet der en lokal politibetjent gjestet en skoleklasse og holdt foredrag om rus med hånda hvilende på pistolen i beltet. Posituren var ganske fremmed. Og bildet var skremmende for alle som ikke forstår hvordan og når det er blitt politisk akseptert at norsk politi bærer våpen i hverdagen.

Men saken hadde flere dimensjoner. Foredragsmateriellet 10.-klassen fikk se, var preget med logoen til Norsk Narkotikapolitiforening. VG gjorde en glitrende journalistisk jobb og fikk brakt på det rene at politiets budskap var rusfaglig utgått på dato og bar preg av skremselspropaganda. Så fulgte forklaringer og bortforklaringer både på våpen og undervisningsmateriell. Uansett, her begynte oppvasken.

Nå må justisminister Monica Mæland (H) på banen og rydde opp

Siden har det fulgt en rekke saker som har avslørt mange kontroversielle oppdrag for Skole-Norge, og nå sist en sak fra 2013 der utesteder i Kristiansand fikk spesialbehandling mot å henge opp skilt fra NNPF og avvise folk i døra som bar legaliseringssymboler. Høyesterettsadvokat John Christian Elden omtaler avtalen som korrupt og grunnlovsstridig.

Gjennom to tiår har NNPF fått direkte støtte fra politiet sentralt. Tre millioner kroner har tilflytt foreningen, hvis medlemmer også har fått fri til å reise rundt, alltid i uniform og gjerne med hunder, og fremme sitt syn på narkotika. Som har vært helt parallelt med det synet ledelsen i politiet har hatt, og kanskje de fleste i Norge.

Men tidene endrer seg, og denne våren opplevde Norge en svært hissig kamp om hva slags ruspolitikk vi skal føre framover. Regjeringens foreslåtte rusreform som skulle avkriminalisere narkotikabruk, ble nedstemt. En av de sterkeste stemmene i debatten var politiets egen. Politidirektoratet, det vil si samtlige politidistrikter og særorganer, frarådet en avkriminalisering og ønsket å beholde straffereaksjonene. Politidirektør Benedicte Bjørnland har i debatten sagt at en avkriminalisering ville være «et eksperiment vi ikke tåler». Tydeligere stilling kan man knapt ta.

Rusreformdebatten har satt samrøret mellom politietaten og NNPF i et helt nytt lys. Politiet er med ett blitt en aktør i en betent politisk strid, og er derfor en politisk stemme. Tilhengere av rusreformen har derfor via sosiale medier bidratt sterkt til avsløringer av tette bånd mellom den private foreningen og etaten. NNPFs halvoffisielle rolle som politiets narkotikafaglige forlengede arm, har ikke tålt oppmerksomheten.

Norsk Narkotikapolitiforening framstår som politiske aksjonister, og det burde norske statsansatte slett ikke være. Særlig ikke med sjefenes velsignelse. Skal NNPF fortsette sitt arbeid må det skje uten uniform og på fritida. Og så må politiet være politiet. Justisminister Mæland bør hjem fra ferie.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen