Kommentar

Den nasjonale dugnaden

Det er hverken i borettslag, idrettslag eller på hjemmeskolen den store nasjonale dugnaden foregår, men i landbruket.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Arbeidet til norske bønder produserer ikke bare mat, det er den kanskje viktigste innsatsen for å gjøre norsk natur gjenkjennelig, og for å opprettholde kontakten med den fortida som har forma oss. Det er en daglig, ukentlig og årlig innsats for fellesskapet som i stadig større grad er drevet av innbitt idealisme og tro, og stadig mindre av økonomi og inntjening.

Det opprøret som har kommet i forbindelse med årets landbruksoppgjør, «bondeopprøret21», burde ikke være et bondeopprør, men et nasjonalt opprør. I altfor mange år har diskusjonen om landbrukspolitikken dreid seg om priser på kjøtt eller ost i butikk, om svenskehandel, importregler og kvoter. Det forhandles og krangles, Trygve Hegnar roper årlig at vi kan klare oss uten landbruket helt og fullt, og heller kjøpe maten vår i det internasjonale markedet, mens bondeorganisasjonene og departementet filer på prosenter og utregningsmodeller for tilskott og pris. Så kommer man fram til et kompromiss med justeringer på variabler som er så komplekse at det er klin umulig å forstå for alle utafor landbruksindustriens aller innerste sirkler. Kanskje også for byråkratene, politikerne og organisasjonene som forhandler. Resultatet er i alle fall at utviklinga i landbruket går stikk i strid med de uttalte målsettingene for landbrukspolitikken.

Vi trenger en høyere himmel over debatten om norsk landbruk. Høyere enn den som tilbys av Rema, Coop og KIWI.

—  

Vi trenger en høyere himmel over debatten om norsk landbruk. Høyere enn den som tilbys av Rema, Coop og KIWI, høyere enn den som tilbys av dem som roper på billigere kjøtt fra Sverige, men også høyere enn prosentutregninger av tilskott per mål beitemark eller produsert kjøtt. Vi trenger en diskusjon som gjenspeiler landbrukets verdi for oss alle.

Norske bønder produserer mat. Det er kjerna i deres arbeidsliv. Og det er kjerna i to ekstremt viktige målsettinger for det norske samfunnet. Det ene er vår egen matvaresikkerhet. Vi trenger å dyrke jorda vår for å vite at vi ikke får akutt matmangel om verden rammes uventa katastrofer. På samme måte som koronaen viste at vi har bygd ned sikkerheten mot pest og pandemi altfor mye, har vi over tid både bygd ned matvarelagrene våre og enda verre, matjorda vår. Vi er ikke i det hele tatt rusta om den neste krisa rammer verdens kornhandel i stedet for medisinlagrene.

Dette er en nasjonal målsetting som av høyresida tidvis framstilles som egoistisk. At vi skal prioritere norsk mat framfor produkter fra bønder i fattige land, skal være usolidarisk. Påstanden kan høres tilforlatelig ut, men det er rett og slett ikke riktig. Norge er tvert imot moralsk og politisk forplikta til å opprettholde og helst øke vår matvareproduksjon. Verdens befolkning vokser raskere enn verdens bønder kan øke sin produksjon, og det industrielle landbruket som kanskje kan produsere effektivt nok, påfører natur, mennesker og dyr så store skader at det ikke er bærekraftig. Vi må dyrke mer, ikke mindre av jorda vår i framtida om vi vil være solidariske med resten av verden.

Men den høyere himmelen over norske bønders slit stopper ikke der. Om du spør folk i land og utland hva de forbinder med Norge, eller hva de liker med oss, er det ikke kulturen, men naturen som blir nevnt. Og uansett hvor mye ulike «urbanister», fra Welhaven til i dag, har prøvd å framheve byenes fortreffelighet, så er det bygda folk legger merke til. Norge har ei stor, variert og befolka landsbygd, fra de flate slettene I Østfold via de breie dalene til den ville kysten. Fra skjærgården på Sørlandet via Jærens rev til Nordkapp. En fantastisk natur, men også en natur som er temma og dyrka av bønder i tusenvis av år. Den norske kulturen som verdsettes av flest, er de kultursporene vi har satt i naturen. Fra gårdshusa i liene via gamle steingjerder og beitemarker til den drevne skogen, åkrene, de oppmurte bekkeleiene og ville stiene. Det norske landskapet er et kulturlandskap i møte med vill natur, og det holdes i hevd av bøndenes arbeid. For hver bonde som forlater bruket og drifta, opphører skjøtselen av en del av Norge. Og for hvert gårdsbruk som legges ned og blir omgjort til hyttebyer eller villmark, er det en av trådene til dette landets historie som kuttes.

Dette arbeidet, som på mange måter handler om å holde Norge i hevd, holde landet vårt gjenkjennelig og tilgjengelig. Vi skal ikke bare forpakte jorda men også selve historien, og dette gjøres altså i stadig større grad på dugnad. Og ikke i en sånn felles dugnad hvor alle stiller opp og griller pølser og tar ei øl sammen etterpå. Nei, den norske dugnaden blir utført av noen få, til sammen rundt 40.000 norske bønder med familier som gjør jobben for oss alle.

Saken fortsetter under videoen.

Jeg kjenner en håndfull av dem. Ingen av dem er sikre på om noen vil drive gården etter dem. Ingen av dem veit om det er verdt det, og få av dem klarer seg uten en annen hovedinntekt. Ingen, absolutt ingen av dem er rike. Der det står nye maskiner og nye driftsbygninger og skinner, er gjelda så høy at den nesten er uhåndterlig. Der de gamle og vakre små husene er restaurert og nyoppussa, er bonden snekker på dagtid og bonde og håndverker på egen gård om kvelden og natta. Og ingen av de bøndene jeg kjenner forventer en høy belønning for innsatsen sin. Ingen spør etter enkle penger eller lange weekender. Men, de vil ha lønn for strevet.

En av de eldste ideene i et egalitært samfunn er at det skal lønne seg å arbeide. Den som jobber hardt skal kunne få noe tilbake. Norske bønder har jobba hardt i generasjoner så langt tilbake det går an å finne spor, men de siste tiåra har de gjort det på dugnad. Ikke engang for seg sjøl, men for deg og meg og hele landet vårt. Sånn kan det ikke være. Og det er kjerna i «bondeopprøret21». Det går ikke lenger. Og vi burde skamme oss djupt og inderlig over at folk må jobbe så hardt, for så mange, for så forsvinnende lite.

Landbruket er livsnerva i historien vår og en nøkkel til framtida. Det er vårt, og ikke bøndenes ansvar å sikre at det arbeidet ikke gjøres på dugnad.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen