Kommentar

Talkshowet - er det noe mer å prate om?

Talkshowene er inne i den tunge tida. Det er et utrydningstrua TV-format, og det er ikke sikkert det hjelper å snakke om det.

Fredrik Skavlan gidder ikke mer, og TV-seerne har mistet interessen de også. TV 2 har skrota «Senkveld», og Anne Lindmos fredagsmøter med aktuelle gjester fenger ikke som før de heller. Det norske talkshowet har havna på rødlista over utrydningstruede TV-formater denne våren, og hvis ikke seerne vender tilbake er ikke utryddingsstatusen langt unna. Det er bare tre år og fem sesonger siden slaget sto om talkshowtronen mellom Anne Lindmo og Fredrik Skavlan.


Nå risikerer den ettertraktede tronen å havne på lager, som et minne om da talkshowet hadde en million seere og til og med var forsidestoff. Etter mange gode år er samtalen på TV i ferd med å bli hva den var da Fredrik Skavlan debuterte med «Absolutt» på NRK2 for 25 år siden – en nisjeøvelse. På samme tid som fjernsynsbransjen tyr til ekstreme grep for å holde på oppmerksomheten vår, her hjemme av typen korona-debatt mellom Charter-Svein og Lothepus på NRKs «Debatten».

Det sier vel også litt om forventningen mange har til TV-mediet på 2020-tallet, at den mest sette dialogen på norsk fjernsyn før koronaen satte inn, foregikk mellom Anton og Maren, sanktbernhardshund og hundetrener i «Fra Bølle til bestevenn».

Talkshowet sliter, men det har ikke nødvendigvis noe med programkvalitet å gjøre. Tidene forandrer seg på TV også. Samtaler har foregått på skjermen siden fjernsynskanalene kom for 85 år siden, men har ikke monopol på samtalene lenger. De foregår overalt, og alle kan bli sin egen talkshowvert, enten det er på Tik Tok eller uendelige podkaster. At vi har sittet hjemme og sett mye mer på TV i koronatida, har ikke hjulpet talkshowene stort. Seerne har i stedet kastet seg over underholdning av det mer utagerende slaget. Ratingene viser at det er ikke sindige samtaler og ettertanke folk vil ha nå, det er liv og leven, action, og konkurranser.

Det mest sette programmet på norsk TV i fjor var «Maskorama»-finalen i fjor høst (nær 1,4 millioner). I år har «Mesternes mester» hatt seertall oppe i nær 1,5 million. Årets utgave av «Kompani Lauritzen» har hatt rundt 1,4 millioner seere. «Stjernekamp» før jul hadde 839.000 seere, vinterens «71 grader nord kjendis« har hatt 683.000 seere og de siste lørdagenes «Alle mot 1» har samlet rundt 800.000. Den familieorienterte og konkurransebasert underholdningen går så det suser. Folket vil ha show og sirkus. Det må skje noe heftig på skjermen. Denne begeistringen har den internasjonale TV-bransjen fått med seg.

«Alle mot 1» har vært en kjempesuksess i mange land. Det sørkoreanske «Maskorama»-konseptet har vært elsket og utskjelt i 50 land, så langt. Avleggeren «The Masked Dancer» er allerede en realitet i USA og Storbritannia. Og «Maskorama»-skaper Park Won Woos nyeste idé; «I Can See Your Voice» er allerede snappet opp av «Maskorama»-produsent Fremantle for en framtidig norsk versjon. Her skal et dommerpanel peke ut den beste sangeren, vurdert ut fra hvordan deltakere mimer en låt. Park Won Woo har også en showpreget konkurranse på gang, som inkluderer dansere som ikke er synlige for publikum (!). Og flere europeiske land har produsert hans «300: War of United Voices» hvor 300 fans i syngende flokker skal konkurrere om seieren i selskap med sin favorittartist i spissen. Det kan bli veldig mye lyd i lørdagsunderholdningen framover. Det kan bli vanskelig å få ørens lyd foran skjermen framover.

Forrige gang talkshowet var det største vi hadde på norsk TV var det Dan Børge Akerøs latter som vakte oppsikt. Nå er det Else Kåss Furuseth vi hører. «Kåss til kvelds» er et skravleprogram med humor og humør i fokus, hvor skravla går med en slags rød tråd og hvor gjestene noen ganger virker litt satt ut av rammen og av programlederens gjentatte latter. Dette er det mest Graham Nortonske vi har sett på norsk TV, og hvor gjestenes oppgave er å by på overraskende historier. Det var her Wenche Myhre forbausa mange i fjor høst, da hun fortalte om bestrebelsene inne på en flydo mens hun var iført bunad.

Og skulle det framstå barnslig, er det betegnende for mentaliteten som preger mye på TV nå. Det er ikke tilfeldig at «Lego Masters» har tatt veien fra England til TV 2 i år. Samme om det er infantilt vel, så lenge alt er gøy!

På tre sesonger har «Kåss til kveld» begynt å gi «Lindmo» seriøs konkurranse. «Kåss til kvelds» hadde nær en halv million lineær-seere i snitt på NRK1 denne våren, «Lindmo»snittet endte på 631.00 lineær-seere. Begge talkshowene sliter med samme problem – de har minimalt med seere på strømming.

Selv ikke Netflix har klart å knekke den nøtta, hvordan man skal få strømmepublikummet til å se talkshow. Det var det Fredrik Skavlan og TV 2 tok konsekvensen av, etter at publikum ikke lot seg friste av tilbudet om lengre og mer utdypende samtaler med gjester i «Skavlan» på TV 2 Sumo. Talkshowformatets styrke svekker det på nettet – ferskvarepreg, aktualitet og live-aktig puls.

Netflix har forsøkt med noe sånt som ti talkshow på tre år, uten suksess. Nå har nettgiganten tydeligvis gitt opp, og heller fornyet sånt som mange faktisk strømmer – som «Gulvet er lava!» – gameshowet hvor deltakere må gjennom en hinderløype uten å ramle i «lavaen» – 80.000 liter rød sørpe. Det er enkelt og greit basert på barneleken alle en eller annen gang sikkert har vært med på hjemme i stua. Når de voksne ikke satt der og pratet, og krevde at barna skulle være stille. Det var kjedelig, det.