Våren 2001 var det høy temperatur i hovedstaden. Det borgerlige byrådet med Høyre, KrF og Venstre hadde vedtatt å selge ut 1744 sykehusboliger til private aktører. Prosessen skulle ende med at byens skattebetalere tapte det som er antatt å være over én milliard kroner og 2500 mennesker mistet sine hjem.
[ På tide å røske opp i Obos. ]
Men ikke alle var tapere i denne prosessen. Slett ikke. For noen var salget av kommunal eiendom til en oppsiktsvekkende lav pris en gullgruve. Dagens omstridte Obos-sjef Daniel Siraj fikk sin ilddåp i grenselandet mellom politikk og råkommersiell boligutvikling, og Europas aller mest beryktede boligutleieselskap kunne begynne å bygge seg opp. På ruinene av Ullevål, Aker, Gaustad og Sunnaas sykehus sine sykehusleiligheter der ansatte ved sykehuset bodde. Beboerne trodde knapt det de fikk høre i begynnelsen av mai for 20 år siden.
Dagens omstridte Obos-sjef Daniel Siraj fikk sin ilddåp i grenselandet mellom politikk og råkommersiell boligutvikling.
De ansatte bodde rimelig og trygt. Jobbene i det offentlige betalte ikke så godt, men husleia var lav. Og byrådet hadde bare et halvår før presisert at nettopp disse personalboligene skulle være et virkemiddel i sykehusenes rekrutteringspolitikk. Senere da beboerne fikk summet og organisert seg, la de inn et bud på leilighetene som matchet det de private aktørene hadde kommet opp med. Men Oslos borgerlige byråd, med jurist og byrådssekretær Daniel Siraj i sin midte, sa nei. Til tross for kommunens regler om forkjøpsrett for beboerne.
Våren 2021 brer opprøret i Obos om seg. Obos’ forretningsmodell og ledelse er under stort offentlig press. Obos bygger ikke lenger boliger for de trengende, men for markedet, lyder kritikken. Og svakhetene ved boligsamvirkets eiermodell er for alvor satt på dagsorden. Obos er i praksis styrt av direktører og deres ambisjoner og visjoner. Hva eierne måtte mene om Obos’ virksomhet har svært liten tyngde når administrasjonen framlegger sine planer for et lite utvalg av de 500.000 eierne på den årlige generalforsamlingen.
Det etterlyses fra mange hold, fra kommentatorer og Obos-medlemmer, at boliggiganten som en gang var Oslo kommunes boligpolitiske knyttneve, finner tilbake til sine røtter. Til en sosialdemokratisk kjerne, med oppdrag for fellesskapet. Dette blåser konsernsjef Siraj av, han mener tida er over for at Obos er et underbruk av Arbeiderpartiet. Men da er spørsmålet, hvordan endte Obos opp i hendene på en KrF-politiker? Som på sin vakt ikke bare solgte unna mange kommunale boliger for vanskeligstilte og satte opp den kommunale leia for tusenvis, men som også var byråd for næring- og byutvikling Ann Kathrine Tornås’ høyre hånd da hun var ansvarlig for salget av Ullevål-leilighetene. Det er dette salget eks-politiker og forfatter Erling Folkvord kaller «Det store Oslo-ranet» i sin bok fra 2015.
«De som bor i kommunale boliger, har allerede erkjent at de trenger hjelp fra det offentlige», sa byrådssekretær Siraj i 2001. Slik forklarte han at det ikke var negativt å skru kommunale boligpriser i været for så å tilby bostøtte til dem som ikke klarte det. Han ble tvunget til å beklage. Det er ikke overraskende at noen politikere er hardhudet nok til å si dette, men det er kanskje overraskende at de ender i Obos, i et boligbyggelag. Det er derimot ikke overraskende at nettopp konsernsjef Siraj mener tida for Obos som et sosialdemokratisk underbruk, er forbi.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/QFCAJACMFFCI7D5AU637IZ6JUM.jpg)
Bakgrunnen for salget av Ullevål-leilighetene var at regjeringen til Jens Stoltenberg høsten 2000 hadde sett lyset. New public management var veien videre og regjeringen hadde ingen problemer med å få med seg Stortinget på å overføre alle de da fylkeskommunalt eide sykehusene til staten. Lovforslaget ble lagt fram i januar 2001. «Byrådet visste da at de hadde mellom fem og seks måneder på seg før Stortinget kom til å vedta lova», skriver Folkvord. Byrådet ville selge for å komme staten i forkjøpet. Så fulgte en svært omstridt prosess. Byrådet satt helt stille før de i april 2001 fort og gærent hentet inn verdivurdering og satte i gang en salgsprosess. «Bystyret fekk knapp tid til å sette seg inn i saka», skriver Folkvord, som da satt i bystyret for RV. En tidligere prisvurdering av de 1744 boligene ble kraftig redusert fra over 1,143 milliarder til 795 millioner. En senere dom fastslår at verdien var langt høyere.
[ Der andre ser pøbler og vold, ser jeg motstand. Mot den moderne fotballen. ]
Med mangelfull takst og uten annonsering ble alle boligene solgt i mai 2001 for 715 millioner kroner til finansakrobatene ABG Sundal Collier, med den da ukjente Ivar Tollefsen i kulissene som boligforvalter. Til Folkvord i boka sier eiendomsutvikler Per Vik at salget av de 1744 boligene var «den råeste innsiderdealen i norsk historie».
Salget av de 1744 boligene var «den råeste innsiderdealen i norsk historie»
Den komplekse, nesten gåtefulle historien om sykehusboligene får ikke plass her. Rettssaker, husleieøkninger, slum og menneskerettighetsdomstolen skulle følge. Men det som ugjenkallelig står igjen, er at salget av de 1744 boligene var en kick start for den kontroversielle Ivar Tollefsens selskaper Fredensborg og Heimstaden, som eier mer enn 100.000 utleieleiligheter i Europa. Selskapene har nå en verdi på over 150 milliarder kroner. Hvem som brant så intenst for ideen om å selge unna før staten kom, er usikkert. Og båndene mellom politikk og eiendomsbransje er bare antydet. Kongstanken lå sikkert over Obos-sjef Sirajs nivå i byrådet, men han var likevel sentral og er omtalt av en som har fulgt prosessen tett som «politisk saksbehandlingsansvarlig».
[ Talkshowet - er det noe mer å prate om? ]
Hva med Oslo-borgernes tapte milliard? Det borgerlige byrådets hastesalg ble slått hardt ned på av staten, som tok inntektene fra salget, og etterlot Oslo kommune og fellesskapet rundt 30 millioner kroner. Det leder Erling Lae (H) i byens øverste råd aldri fortalte bystyret, var at staten hadde satt av en pott til fordeling som kompensasjon til fylkeskommunene. Oslo, som ikke hadde gjeld på sine 1744 boliger, ville fått en svært solid del av de 2,3 milliardene staten ville bruke. Hadde deltidspolitikerne i bystyret visst om dette, ville de aldri sagt ja til å selge for 715 millioner. De kunne tjent mer og hatt bedre kontroll på etterbruken.
Det har gått 20 år siden sykehusboligskandalen. Mulighetene for spekulasjoner i motiver, bakmenn og uheldige bindinger er mange, men de ansvarlige er utenfor rekkevidde. Det er likevel viktig å kunne sin historie når politikk og boligutvikling igjen er høyt på dagsorden. Obos videre skjebne er i aller høyeste grad innenfor rekkevidde.