Kommentar

Noen må snakke sammen

Erna Solbergs beretninger om beskyttelse er ikke så overbevisende som de en gang var.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

Gjørv-kommisjonen etter 22. juli. Objektsikring. Beredskapsmeldingen. Koronakommisjonen. Og nå, sist: Det russiske selskapet TMH Internationals forsøk på å kjøpe Bergen Engines.

Eksemplene er mange på at beredskapen og sikkerheten ikke er god nok i Norge. Og interessant nok er det to kjenninger som går igjen: Mangelen på samarbeid, og tendensen til å improvisere i stedet for å planlegge.

Mandagens høring om Bergen Engines-salget var en god illustrasjon av begge to. I løpet av dagen og kvelden kom det fram at selv om Utenriksdepartementet ble varslet i midten av desember i fjor, gikk alarmen først en måned etterpå. Og det var på grunn av et eksternt varsel, ikke fordi informasjonen fløt som den skulle mellom departementene. Statsminister Erna Solberg ble for eksempel kjent med saken fordi hun abonnerer på Bergens Tidende, avisen som hele tiden har vært i forkant med nye avsløringer om Bergen Engines-salget.

Mandagens høring viste fram en regjering som ikke har et godt nok koordinert sikkerhetsarbeid. Næringsdepartementet mente at salget av Bergen Engines var uproblematisk. Utenriksdepartement sa det samme til Rolls Royce, som var selgeren. Forsvarsdepartementet var passive. Justis- og beredskapsdepartementet, som skal koordinere denne type arbeid, ble koblet på først etter lang tid.

Det hadde vært både en skandale og en stor sikkerhetsrisiko dersom et selskap med tette bånd til president Vladimir Putin skulle overta et norsk selskap som leverer motorer og vedlikehold til Norges sjøforsvar og spionskipet Marjata. Det er alle enige om.

Høringen viste at regjeringen har sine ord i behold når den sier at det ikke var pressedekningen og Stortingets spørsmål som gjorde dem oppmerksomme på saken. Men det er ikke spesielt tillitsvekkende at det var et eksternt varsel som først vekket regjeringens oppmerksomhet. Det er heller ikke tillitvekkende at informasjonen denne kilden ga til Næringsdepartementet, ikke gikk videre til Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Statsministerens kontor. Første gang alle ansvarlige statsråder satte seg ned og snakket sammen om saken, var på et møte i regjeringens sikkerhetsutvalg 2. mars.

Åtte år i en sektorinndelt forvaltning har vist at dette ikke var så enkelt som det kunne se ut som.

—  

Ikke minst har det vært lite tillitvekkende at forsvarsminister Frank Bakke-Jensen fra Høyre har hevdet overfor Stortinget at det ikke har vært aktuelt å bruke Sikkerhetsloven for å stanse salget, samtidig som det er blitt arbeidet med å bruke nettopp Sikkerhetsloven med dette for øye. Det ble også - heldigvis resultatet til sist, i slutten av mars. Da hadde det gått tre og en halv måned siden Utenriksdepartementet fikk den første beskjeden.

Statsminister Erna Solberg viste flere ganger til at dette var første gangen Sikkerhetsloven ble brukt i en større sak. Det er kanskje en forklaring på tabbene som ble gjort. Men det kan ikke være en unnskyldning. Det minnet litt om koronakommisjonens beskrivelse av situasjonen før pandemien rammet Norge i fjor: Myndighetene var informerte, men ikke forberedte. Mangelen på kommunikasjon var et ekko av Gjørv-kommisjonens oppsummering om ressursene som ikke fant hverandre.

Kan dette ende med at forsvarsminister Bakke-Jensen får et mistillitsforslag mot seg? I motsetning til Justis- og beredskapsminister Monica Mæland, Næringsminister Iselin Nybø og statsminister Erna Solberg, som også møtte i høringen, ville han ikke ta selvkritikk, selv om det er han som har størst grunn til å gjøre det, siden han ligger farlig nær å ha brutt informasjonsplikten til Stortinget i sin omtale av Sikkerhetsloven. Frps Christian Tybring-Gjedde har tidligere antydet at saken kvalifiserer til mistillit. Men Bakke-Jensen sitter nok trygt. Det er for kort tid til valget, og en statsrådjakt nå vil bare bli en avsporing. Hovedsaken er norsk sikkerhet og beredskap.

Mer alvorlig for regjeringen og Erna Solberg er det at hennes tidligere trumfkort ikke lenger er mulig å spille. Da hun vant valget i 2013 var beredskap en viktig sak, og det var sentralt også i 2017. Åtte år i en sektorinndelt forvaltning har vist at dette ikke var så enkelt som det kunne se ut som. Til tross for gjentatte løfter om bedre koordinering og planlegging, opplever vi at konkrete kriser og nesten-kriser håndteres av et apparat som ikke er godt nok samsnakket eller godt nok forberedt.

Arbeiderpartiet kommer ikke til å kjøre hardt på sikkerhet og beredskap i valgkampen. Rettferdig fordeling, arbeid til alle og trygg omstilling er langt viktigere saker. Men Høyre og Solberg kommer nok heller ikke til å fortelle så mange beretninger om beskyttelse denne gangen.