Kommentar

Jeg vil ut, jeg må ut

Sitter vi for tett? Gi oss et alternativ.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Selma Moren

Debattansvarlig i Dagsavisen

Det skjer noe med nordmenn, når sola kommer tilbake etter en lang vinter. Og det finnes ikke restriksjoner mot grus under joggeskoa eller frisk luft.

Nå kommer vi. Ut av hjemmekontoret som rotter i flokk.

For folk i Oslo og Viken er det spesielt deilig å endelig kunne møte noen utendørs. Når «hjemme» har vært det eneste oppholdsstedet i lang tid, er det fantastisk å sette seg ute og møte en venn eller to.

«Parkfester», kalte Espen Nakstad det i Aftenposten, og kritiserte dem som satte seg for tett sammen i Oslo i helgen.

Da lurer jeg på: hvor tenker de at folk skal være?

Med mindre turen går til et gjemt sted i Nordmarka hver ettermiddag, føles det vanskeligere og vanskeligere å holde seg borte fra andre folk. Spesielt hvis du bor i sentrum. Benker og bord settes bort, og alle toaletter stenges, uten noe alternativt sted å gå på do.

Gi oss steder å være. Hvis ikke finner vi dem selv – og det blir ikke pent.

—  

Vi jages jo nærmest fra nærområdene, samtidig som man får høre at «det er bedre å møtes ute, få deg frisk luft, ikke isoler deg helt».

Hva skjer når folk ikke har et sted å gå på do, eller et sted å sette seg? Drar de hjem, kanskje? Nei. De tisser bare ute. Og setter seg utenfor et stengt utested, med butikkøl – altfor tett. Mens utestedet, som kunne hatt åpen servering med to meters avstand mellom sitteplassene – går mot en sakte død.

Det er ikke folka sin feil. De aller fleste er flinke.

Selv om bilder fra fulle parker setter fyr på kommentarfeltet, må man huske at dette er mennesker som lever under ganske ville forhold, og har gjort det hele pandemien. Vi går med munnbind over alt, og aksepterer stort sett at det eneste vi får lov til uten dårlig samvittighet, er å gå innom Rema på et gunstig tidspunkt.

Men med mindre det skal lages et park-forbud, har vi et problem.

Se tilbake på i fjor sommer, for eksempel. Sørenga, et av de mest populære badestedene våre, var stappa. En meter? Nei nei, folk lå oppå hverandre. Forståelig, fordi det for mange er den eneste tilgjengelige badeplassen. Hva gjør du ellers, når du har tre unger i en liten leilighet, ingen bil og ingen feriemuligheter?

Jo, du bader i byen.

Da halve sommeren var gått, bestemte kommunen seg for å ha badevakter som kun slapp inn et begrenset antall på badebrygga. Det ble veldig fort fullt, men også mye fredeligere og koronavennlig for dem som kom tidlig. Genialt, om det var sånn at de svette i køen bare dro hjem igjen. Niks, de la seg enda tettere utenfor sperringene. Sånn fortsatte det hele sommeren.

Oslofolk trenger et sted å oppholde seg, det ble veldig tydelig i helgen. Hvis strenge restriksjoner fortsetter fram mot sommeren, har vi et behov for å ha regulerte steder å møtes. Derfor burde det åpnes for uteservering med festivaltoalett.

Å åpne ølserveringen gir mange en klump i magen.

Noen er så bekymret at de til og med overisolerer seg, selv når det er anbefalt å ikke gjøre det. Disse menneskene er i alle fall utslitte, og blir med god grunn frustrerte når de ser andre kose seg. Men vi blir nødt til å leve, og vi blir nødt til å finne løsninger. Vi kan ikke ha strenge regler for å vise at vi er strenge, når de ikke fungerer i praksis.

Det er snakk om å flytte folk fra gresset, til en stol – to meter fra hverandre. Og at ølen du kjøper, faktisk er med på å redde uteserveringen du sitter på – den som er med på å gjøre byen din til byen din.

Gi oss steder å være. Hvis ikke finner vi dem selv – og det blir ikke pent.