Tro det eller ei, men i nær fremtid vil norske bedrifter mangle arbeidskraft.
Taperne på dette jobbmarkedet vil være de bedriftene som ikke ser verdien av mangfold og inkludering. Når noen snakker om hull i CV-en og mennesker med funksjonsnedsettelser, så pleier jeg å si at vi er litt skeive og skakke alle sammen.
Det skal ikke hindre noen av oss på arbeidsmarkedet, og snart vil AS Norge faktisk være helt avhengig av at barrierene for deltakelse i arbeidslivet rives.
Når vi nå er midt i den tredje koronabølgen, med en ny runde permitteringer der mange føler på stor usikkerhet for egen jobb og fremtid, så er det kanskje vanskelig å være optimist på vegne av norske arbeidstakere.
Likevel gjør jeg et forsøk, til tross for at jeg i skrivende stund også frykter litt for gjenåpningen av Norge.
Å definere folk som utenfor er ikke særlig inkluderende, selv når det er ment å synliggjøre en problemstilling.
Særlig her i Oslo, hvor så mange er avhengig av jobb i utsatte bransjer som reiseliv, uteliv og arrangementsvirksomhet. Det var færre konkurser i pandemiåret 2020 enn i normalåret 2019, og noen bransjer har hatt og har fortsatt en tøff tørn. Gjenåpningen kan føre til at både ellers levedyktige virksomheter, men også de som ser ut til å ha kunnet overleve på statlig krisestøtte og lav puls, går over ende.
Likevel er det grunn til mer optimisme på litt lengre sikt.
Rett før pandemien hadde vi historisk lav arbeidsledighet i Norge, og ifølge tilbakemeldingene fra bedrifter over hele landet var det største hinderet for videre vekst mangel på kompetent arbeidskraft. Når vi nå messer på det allment aksepterte budskapet om at de utfordringene vi hadde før pandemien bare har forsterket seg, så kan jo det være et tankekors.
Dersom mangelen på kompetent arbeidskraft var den største utfordringen, så har vi jo en helt unik mulighet til å få folk tilbake til eller inn i arbeid. Men først må vi tenke oss om når vi snakker om utenforskap og inkluderingsdugnader. Det gjelder særlig oss på høyresida.
Vi har i årevis snakket om utenforskap og de som har falt ut av arbeidslivet.
Det er gode grunner til det. Altfor mange står faktisk utenfor arbeid, aktivitet eller utdanning. Men å definere folk som utenfor er ikke særlig inkluderende, selv når det er ment å synliggjøre en problemstilling. Det er kontraproduktivt, både for de det gjelder og for debatten for øvrig. Dernest er dugnad et ubrukelig begrep for å løse reelle utfordringer for å redusere barrierer og skape muligheter for flere til å delta i arbeidslivet.
Jeg forbinder dugnad mest med en halvhjertet innsats for å rydde i bakgården på ordre fra borettslagets styre.
Det trengs mer enn halvhjertet frivillighet til for å legge et godt fundament for varige, strukturelle endringer. På samme måten som at pandemien har fått eksisterende utfordringer mer opp i lyset, så kan den også ha bidratt til å gi oss noen av de verktøyene vi trenger for å gjøre noe med nettopp det. Bygge et nytt og bedre fundament for inkluderende vekst.
Man snakker for lite om at det kan være god helse i å gå på jobb.
Dersom mangelen på kompetent arbeidskraft var problemet før pandemien, så er det fortsatt kompetanse og kvalifisering som er svaret på utfordringen. Fra det å fullføre videregående skole, som faktisk er et av de største hindrene for deltakelse i arbeidslivet, til det å omstille og re-kvalifisere folk som av ulike grunner ikke kan fortsette i den jobben de har hatt.
Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen sa i en debatt at vi må bli mer selvforsynte på fagarbeidere til flere yrker i Norge. Vi kommer alltid til å være avhengige av å hente noe kompetanse og arbeidskraft utenfra, men mange bedrifter har blitt mer bevisst på verdien av å satse på egne ansatte og lærlinger for å sikre levedyktigheten til egen bransje.
Derfor er det bra at tilstrømningen til yrkesfag øker og at flere faktisk fullfører, men det trykket må øke.
En stortingskollega hadde med seg cellegiftpumpen til votering i stortingssalen, selv har jeg stått med brukket bein på talerstolen.
Nav kommer til å spille en nøkkelrolle i framtidas arbeidsliv, for å sørge for at ikke mangel på kvalifisering blir en barriere mot yrkesdeltakelse. Samtidig må vi også endre dagens sykeliggjøring av de mange som både kan og vil bidra i arbeidslivet. Det gjelder både i systemene, i hodet til den enkelte og de som står rundt. Det snakkes for mye om diagnoser og begrensninger, når en heller burde snakket om ønsker og faktisk funksjon.
Derfor har sykemeldte en plikt til å medvirke til dialog om egen funksjonsevne, så arbeidsgiver kan tilrettelegge. Få jeg kjenner har noen gang snakket om egen medvirkning til arbeidsdeltakelse når de har sykefravær.
Er du syk, så er du syk, er omkvedet. Man snakker for lite om at det kan være god helse i å gå på jobb.
En stortingskollega hadde med seg cellegiftpumpen til votering i stortingssalen, selv har jeg stått med brukket bein på talerstolen. Mange kan være syke eller har midlertidige eller varige funksjonsnedsettelser, og samtidig være velfungerende arbeidstakere. Men da er det viktig at systemet rundt reduserer barrierene, enten det er gjennom gode hjelpemidler for å fungere godt eller at ikke sosiale ytelser som skal sikre inntekt har innebygde mekanismer som gjør at det ikke lønner seg å jobbe en time eller en dag mer i uka.
Vi kommer til å gå fra et skeivt og skakt arbeidsmarked, til et arbeidsmarked for oss som er litt skeive og skakke.
Norge har en av verdens friskeste befolkning, der forventet levealder ved fødsel er blant de høyeste i verden, og selvrapportert helse er blant de beste, ifølge EUs levekårsundersøkelse. Da kan vi ikke være bekjent av at vi fortsatt har systemer og barrierer som hindrer arbeidsdeltakelse. Men systemfeil kan fikses. Sysselsettingsutvalget har levert gryteklare forslag som en hvilken som helst regjering kan klippe og lime fra.
Derfor går jeg tilbake dit jeg begynte.
I nær fremtid kommer norske bedrifter nok en gang til å oppleve at mangel på arbeidskraft er et hinder for videre vekst. Selv om pandemien har ført bedrifter konkurs, har den også fremskyndet omstilling i mange næringer som trenger flere hoder og hender for å vokse.
Vi trenger en fremtidsretta, næringsvennlig politikk som legger til rette for mer verdiskaping og jobbskaping, og bedrifter som ser verdien av å legge til rette for flere arbeidstakere og rekrutterer bredere enn i dag. Vi blir stadig færre i arbeidsfør alder og stadig flere pensjonister. Vi kommer til å gå fra et skeivt og skakt arbeidsmarked, til et arbeidsmarked for oss som er litt skeive og skakke.
De bedriftene som ikke oppdaterer sine seniorer, re-kvalifiserer ansatte, aktivt rekrutterer nye kollegaer uten en standard CV eller som trenger tilrettelegging, kommer til å bli taperne på det nye jobbmarkedet. Derfor lønner det seg for norsk næringsliv å legge en inkluderingsstrategi nå.
For verdien av mangfoldet vil være gull verdt for fremtidens arbeidsmarked. Og vi trenger alle.
