Kommentar

Fattig trøst for Erna

I påsken var køen til Fattighuset i Oslo flere kvartaler lang. Hundrevis av mennesker i kø fordi de ikke har råd til mat til seg og sine. At det er slik, er et politisk valg.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Kaia Storvik

Kaia Storvik

Ansvarlig redaktør, Agenda Magasin

Pandemien har økt forskjellene i Norge enda mer, og de har blitt synligere. Folk flest er ikke begeistret.

Innsatsen mot ulikhet og fattigdom i Norge har vært minst sagt elendig de siste sju årene.

Fattighuset deler ut mat to ganger i uka. De har ofte ikke mat til alle som kommer. I oljehovedstaden Stavanger er det sju ulike steder som deler ut mat til dem som ikke har. Det samme skjer flere hundre andre små og store steder i Norge. Fordi folk ikke har råd til å spise skikkelig. I Norge i 2021.

Da statsminister Erna Solberg nylig ble spurt om hva hun tenker om at folk under pandemien ikke lenger har råd til mat, klær og til å betale regningene sine, svarte hun. «Ja, altså det er jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før og?».

Det norske folk ikke er enige med henne i at det er det som er spørsmålet. Tvert imot er sosiale forskjeller den saken aller flest mener er viktigst før valget til høsten.

Midt under en global pandemi er det flere som mener ulikhet er viktig når de skal velge parti, enn det er som peker på helse. Kanskje gjør pandemien det tydeligere for oss at ting henger sammen: Alle taper på at noen taper så mye. Og griskheten på toppen blir ekstra grell når mange, helt uforskyldt, mister så mye. Krisepakker kombinert med rause utbytter og lederlønnsgalopp ser ekstra ille ut nå.

Artikkelen fortsetter under videoen

Men statsministeren har for så vidt helt rett i sitt premiss. Det var mange som ikke hadde råd til mat og klær før korona også. Samtidig som de rikeste i Norge har blitt rikere i et voldsomt tempo de siste årene, har fattigdommen økt og økt og økt.

Stadig flere familier har altfor lite. Antallet barn som lever i familier som har «vedvarende lavinntekt» som vi velger å kalle fattigdom i Norge, vokser hvert eneste år. I 2001 gjaldt dette bare for 3,3 prosent av norske barn. Rett før korona levde godt over ett av ti barn i verdens rikeste land i fattigdom. 111 000 barn.

Å være fattig er langt fra det samme som å ha dårlig råd, noe mange opplever fra tid til annen. Det handler om å mangle helt grunnleggende ting.

For folk flest har nok fattigdommen vært vanskelig å forstå. Selv om det har blitt flere fattige under korona, rammer det fortsatt en relativt liten andel av oss. Politikerne som har makt til å endre på tingenes tilstand ser ut til å forstå fattigdommen enda dårligere. «Ja, altså det er jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før og?», som Solberg sier.

Men noe er i endring i vårt syn på saken: Trolig har noe av skammen som vanligvis kleber seg til fattigdom, og som gjør den så usynlig, blitt mindre. Alle forstår at du ikke har skylda selv når muterte virus dreper arbeidsplasser.

Den gode nyheten er at det er mye vi kan gjøre for å få ned forskjellene og fattigdommen.

Den gode nyheten er at det er mye vi kan gjøre for å få ned forskjellene og fattigdommen. Det finnes mye god politikk som vil gjøre hverdagen bedre for fattige familier i Norge. Den kan vedtas i morgen den dag. Det er den politiske viljen, ikke evnen det står på.

Det forplikter dem som får makt etter høstens valg. De har gode eksempler å se til. Joe Biden har, til de fleste store overraskelse, brukt de første ukene av sin presidentperiode til å bevilge gigantiske summer på å innføre barnetrygd i USA. De fattigste familiene vil få 3000 kroner per barn i måneden. I et land der mange tjener 7,25 dollar i timen er dette en enorm endring.

I tillegg pumpes billioner dollar inn i fellesskap og infrastruktur, en stor del skal gå til barn og helse. En billion er tusen milliarder. Dette er penger som monner. Noe av det skal hentes fra økt selskapsskatt og høyere skatter for de rikeste. Det er åpenbart at pandemien har skapt et nytt og større rom for politikk, og det er ikke bare i USA.

Innsatsen mot ulikhet og fattigdom i Norge har vært minst sagt elendig de siste sju årene. Ikke sånn å forstå at ikke politikere ikke snakker om det. Både KrF, Venstre og Høyre sikkert kan skrive et svar til denne teksten, og peke på både den ene og den andre smulen de har kastet etter de fattigste de siste 8 årene. Men tallene taler for seg selv. Det er ikke gjort noe som monner, til tross for at det finnes en drøss av tiltak som ville hatt stor effekt, og som ikke koster all verden heller.

Erna Solbergs regjering har prioritert skattekutt til dem som har mest fra før, framfor å skaffe seg handlingsrom til å løse alvorlige samfunnsproblemer. Men i motsetning til statsministeren, som åpenbart mener at det at folk ikke hadde råd til mat og klær før pandemien, på et eller annet vis betyr at de ikke fortjener det nå heller, ser norske velgere nokså annerledes på saken.

Ifølge valgundersøkelsen i 2013 bare var det bare 3 prosent som mente at sosial utjamning var viktigst. Nå sier 29 prosent at sosial ulikhet er en av de to viktigste politiske sakene. På meningsmålingene i mars får Høyre og deres regjeringspartnere i snitt 63 mandater på Stortinget. De rødgrønne ligger an til 104.

For Erna Solberg er det ualminnelig dårlig nytt at folk ser på ulikhet som et stort problem. For alle oss andre er det en stor fordel. Et samfunn med mindre forskjeller og færre fattige, er tryggere og bedre for alle.