Kommentar

Høstjakt med grov ammunisjon

En pressesjef som tas i løgn, en stortingsrepresentant som mobber og en bystyregruppe som roper. Hvor ble det anstendige Høyre av?

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I helga var Høyres rykende ferske pressesjef Cato Husabø Fossen ute å kjøre. Så frustrert over alle angrepene på Høyre etter Aftenpostens avsløring av at regjeringa hadde vært slepphendt i håndteringa av importsmitte at han tydde til en liten blå løgn for å komme litt på offensiven.

Et VG-intervju med Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkol ble delt på Twitter, brukt som bevis på at opposisjonen vingler. Problemet var bare at Kjerkol i intervjuet sa noe helt annet enn Fossen påsto.

En enkel feil, det hadde gått litt fort i svingene. Cato Husabø Fossen kunne bare innrømmet det, og så kunne alle gått tilbake til sine familiære sysler. Men nei, den tidligere NRK-journalisten nektet for å ha gjort noe galt. Han lot løgnen stå. Uten rettelse. Uten beklagelse. «Du er komplett uredelig», skrev stortingsrepresentant Kjerkol til ham.

Uredelig. Ingen strålende start i jobben.

Det er lett å forstå at det er irriterende å få kritikk. Det er ikke vanskelig å tro på at det kan føles både urimelig og urettferdig. For her står man midt i en pandemi, med rekordlave smitte- og dødstall, et hundretall milliarder er betalt ut i støtte, de har stått på døgnet rundt, og så er det likevel bare kjeft å få. Men sånn er det å ha makt i et demokrati.

(Saken fortsetter under videoen)

Og kanskje har Cato Husabø Fossen et poeng, at slagene fra opposisjonen har kommet fra mange ulike hold og alt har ikke vært like konsistent. Men politikere kan ikke ty til løgn for å bevise sitt poeng.

Les også: «Man må jo undre på om finansministeren har sovet seg gjennom 2020?»

Han fikk full støtte fra Høyres Mathilde Tybring-Gjedde, som har retweetet pressesjefen. Og han fikk tommel opp fra Civita-leder, Kristin Clemet. Tybring-Gjedde har selv hendene fulle med sin egen lille virkelighetsflukt. Høyres stortingsrepresentant fra Oslo har gjort det til sin fremste oppgave å snakke ned Osloskolen.

Også denne høsten, selv denne koronahøsten, har Tybring-Gjedde viet til å svartmale Osloskolen. Det gjelder å gjenta det så ofte og så høyt at det blir en sannhet. For den som har prøvd å følge med i debatten i høst, vil sitte igjen med et klart inntrykk av at skolen i hovedstaden er i ferd med å gå til grunne. «Slår alarm om Oslo-skolen», skriver Dagbladet om Tybring-Gjedde.

Osloskolen er i omstilling, på vei vekk fra fryktkulturen og måleregimet som preget skolen under Høyre-styret i byen. Halvannet år er gått siden Marte Gerhardsen tok over som skoledirektør. Halvparten av denne tida har vært under presset av koronaen, som alle fra topp til bunn i skolen – alle de 90.000 elevene og de 15.000 ansatte – kjenner på hver dag.

Alle voksne i Oslo er bekymra for hvordan det går med ungene våre i krisetid. Høyres Tybring-Gjedde syns timinga er god for å peke på svake resultater. Men ser man på høstens nasjonale prøver for 5., 8. og 9. trinn er det umulig å finne spor av en svakere Osloskole, slik skolepolitikeren hevder.

Snarere tvert imot. Osloskolen er best. I Oslo er det flest på høyest nivå, færrest på lavest. Utdanningsdirektoratet peker på stor stabilitet.

Høyre slår alarm om svakere tall på interne kartleggingsprøver for de aller minste. Ja, Osloskolen faller litt, men kommer stadig bedre ut enn samtlige andre fylker når det måles på 5. trinn i nasjonale prøver. I lesing har Oslos 5. klassinger gått fra 53 skalapoeng i 2015 til 52 i 2020. På niende trinn er tallet 56, likt i 2015 som i 2020.

Det er lett å snuble i alle skoletallene, og bruke dem til forsvar eller angrep, det er tall nok til alle i skoledebatten, men hva sier ekspertene? Fire forskere ved NTNU Samfunnsforskning skrev i november et innlegg i Aftenposten som knuser Tybring-Gjeddes dom over Osloskolen: «Det kan være en nasjonal trend vi ser gjennom de nasjonale prøvene for 5. trinn. Da er neppe årsakene bare å finne i Oslo», skriver de.

De ser større på tallene. På samfunnsutviklinga. På motivasjon. På forhold utenfor skolen. Økte psykiske plager, mindre framtidsoptimisme. Det er et perspektiv flere burde hatt. «Det blir derfor altfor enkelt å legge skylden på skolepolitikken i Oslo kommune eller ledelsen i kommunen for det som skjer i Oslo-skolen», skriver de.

Et annet ord for enkelt er billig. Kjøret mot Osloskolen er utidig fra Høyre.

Les også: «De ønsker seg tilbake til den ukulturen vi var vitne til»

Det er falsk alarm. Tall som er til for at læreren skal bli kjent med elevene sine og tilpasse undervisninga, brukes som om det er svar på en laboratorietest. Og skremselspropagandaen rammer ansatte, elever og foresatte. Et politisk kjør om at jobben som gjøres ikke er god nok, var nok det siste lærerne trengte nå.

Høyre som ellers hevder å være opptatt av kompetanse og en faktabasert debatt, bør lytte til dette fra forskerne: «Ingen grunn til å rope alarm. I det store og hele fungerer norsk skole godt, både for elever, lærere, hjem og samfunn, også Oslo-skolen».

Det fins ikke tall bare for elevenes ytelser, men også for skolenes kvalitet. Tybring-Gjedde har også gått ut med tall fra de såkalte skolebidragsindikatorene, som Høyre innførte for noen år siden. Et slags karaktersystem for skolene.

«Nå peker pilene feil vei på barneskolen og på videregående. Det er urovekkende, men ikke overraskende», slår Tybring-Gjedde fast overfor VG og krever «krise-høring» for Oslo. De samme tallene er av SSB og av et regjeringsoppnevnt utvalg nylig vurdert som lite egnet til å si noe særlig om skolenes effektivitet i det hele tatt. «I alle fall ikke til å trekke bombastiske konklusjoner», sa utvalgsleder Sølvi Lillejord, professor i pedagogikk og fagdirektør ved Universitetet i Bergen.

Men gode nok for kunnskapspartiet Høyre, som skyts i skolehøstjakta.

Også i Oslo rådhus har Høyre vært på jakt i høst. Med utestemme har partiet gått etter byråd Lan Marie Berg (MDG) og stemt for mistillit mot henne. Høyre vet at grunnlaget for å kreve henne fjernet er syltynt. 15.000 brudd på arbeidsmiljøloven er alvorlig, men Berg har utredet og ryddet opp. I helseminister Bent Høies (H) helseforetak ble det i fjor begått en halv million brudd på samme lov.

Var det en ansvarlig, rimelig og forholdsmessig reaksjon å kreve Berg sparket? Nei. Likevel var det Høyres linje og terskel.

Les også: «Fordi Berg er en ikke-hvit kvinne blir det forsøkt å kneble henne med grove personangrep»

I USA har fakta vært irrelevante i fire år, ofret for ideologi og for å holde den politiske basen på tå hev. Er vi også på vei dit?

Statsminister Erna Solberg snakket i Stortinget etter Sylvi Listhaugs avgang i 2018 om tonen i debatten, om behovet for saklighet og anstendighet. Beskjeden kan ikke ha blitt oppfattet. Hennes Høyre virker desperate på fallrepet, ni måneder før valget.

Mer fra: Kommentar