Av menn, for menn

«Hvis jeg blir rik skal jeg kaste penger etter forskning på kvinnehelse», skriver Ragnhild Ås Harbo på Instagram. Hun kan våkne midt på natten av at det gjør så vondt i magen at hun velter ut av sengen. Hun klarer ikke gå. Det er som om noen vrir innvollene hennes rundt.

I to år har hun det sånn. Verken legen eller gynekologen har gode svar. Til slutt kollapser hun på trening. Når hun til slutt slipper til på Ullevål, får hun diagnosen, endometriose. Eneste behandlingen som finnes, er hormoner. De koster henne fem tusen i året.

Hvorfor forskes det ikke mer på kvinnesykdommer som Ragnhild sin?

Les også: (+) Fikk ikke diagnose: Oppsøkte lege på Facebook

Fortsatt er det sånn at mye medisinsk kunnskap bygger på mannen som norm. Grunnforskningen, spesielt dyreforsøk, gjøres kun på hanndyr. Tradisjonelt har også sykdommer som i størst grad rammer menn, fått mer oppmerksomhet enn de som er typiske for kvinner.

Gjennom tidene er det menns helse som har hatt den høye statusen blant forskere. Verken større kvinneandel innen medisin, eller generell skjerpings i samfunnet, har gitt oss den medisinske revolusjonen vi trenger.

Hvem går det ut over? Kvinner, som opplever at smertene deres ikke tas på alvor. Og samfunnet, som taper store summer på det hvert år, når de forsvinner fra skole og utdanning.

En kvinnesykdom vi mangler kunnskap om, er nettopp endometriose. Det er en kronisk, smertefull tilstand, der vev vokser steder det ikke skal, utenfor livmorhulen. Smertene er spesielt intense under menstruasjon.

Til tross for at én av ti sliter med det, er det ikke akkurat allmennkunnskap.

Ikke engang primærhelsetjenesten vet nødvendigvis nok om endometriose. Elisabeth T. Swärd, forskningsansvarlig i Norske Kvinners Sanitetsforening, forteller at det i gjennomsnitt tar sju år før kvinner får diagnosen.

Sju år!

For hos legen kan du risikere å få helseplagene dine bagatellisert – «kanskje det bare er sånn å ha mensen, har du tenkt på det?».

Påvirkeren Kristiane Aateigen, kjent som «Snillegucci» på Instagram, er mer opptatt av moms på mensen og bivirkninger av p-piller, enn sminke. I helgen la hun ut en «Insta-story» om sykdommen. Responsen, som hun også delte skjermdumper av, var stor.

«Helt grusomt. Eneste hjelpen jeg har blitt tilbudt til nå, er smertestillende det står: bør ikke tas av kvinner som forsøker å bli gravide, bakpå. Thank you, helsevesen», skriver en.

«Jeg fikk påvist endometriose i 2013 og har siden fått ødelagt livet av utallige behandlinger med ulike hormonpreparater. Dette har ført til selvmordstanker og tilbakevendende depresjon», skriver en annen.

Les også: Dette er verken en kvinnesak eller et kvinneproblem

Noen hevder at verden er designet for menn. Dette kalles «The gender data gap».

Det handler om alt fra at standarden for temperatur i et kontorlandskap er beregnet for menn, til at sikkerhetstestene i bil ikke er laget etter kvinners mål, eller at en politikvinne kan dø av et knivstikk fordi sikkerhetsvesten ikke er designet for henne.

Altså: At innovasjon ikke er kjønnsnøytral, men ofte utviklet fra et mannsperspektiv. Kan det samme skje innen forskning og medisin? For om menn hadde mensen, hadde verden sett lik ut da? Hvis den ikke ble redusert, gjennom historien, som et «kvinneproblem» vi ikke snakker så mye om?

Kate Young, helseforsker i Monash universitetet i Australia, sier til The Guardian at vi har endt opp med et helsesystem som, i likhet med andre ting i samfunnet, er blitt laget for menn, av menn. Dette er fordi kvinner, gjennom en årrekke, er blitt ekskludert fra medisinsk og forskningsbasert produksjon.

Ragnhild Ås Harbo, og mange millioner flere, sitter der med en kronisk sykdom som kan gi dem livslange helseutfordringer. Seksuallivet kan bli lagt på hylla. Det kan bli vanskelig å få barn. Det kan gå ut over arbeidslivet. Det er hårreisende hvis noen med sånne plager, blir sendt hjem fra fastlegekontoret med smertestillende og beskjed om at «sånn er det bare å ha mensen»

Kvinners smerter blir bagatellisert.

Helsetjenesten er avhengig av et kunnskapsløft. Slik det er i dag, blir ikke helseforetakene enige om hvor et behandlingsseter skal ligge. Det må starte der. Og det haster.

Så får de som har pengene, og kunnskapen, kaste dem i riktig retning, for Ragnhild og alle de andre kvinnene der ute, som trenger at samfunnet vårt tar grep.

Vi kan ikke lenger lide i stillhet.