Endringen av permisjonsordningen til likedeling medførte at kvinners mulighet til å velge lengden på permisjon med barnet ble redusert. Det er et faktum. Hvordan man ønsker å vinkle en slik omstendighet, handler mer om subjektiv oppfatning.
Anniken Lund er fornøyd med dagens ordning. Hun vil kalle en spade for en spade i et forsøk på å unngå polariserende skremselspropaganda, og konkluderer derfor med at de som inntar et kritisk perspektiv til dagens ordning bedriver «unyansert klaging» og «skremselspropaganda».
Les innlegget her: Unyansert klaging om mor, far og barn
Vi er nemlig kjempeheldige ettersom vi har en ordning som er blant verdens mest generøse, noe man ikke må glemme.
Det er påfallende hvordan slike anførsler fremmes i saker hvor kvinner hever stemmen sin. Det er ingen i organisasjonslivet som henviser til at arbeidsvilkårene i Norge er blant verdens beste og kaller LOs kamp for rettigheter for unyansert klaging.
Norge har et fabelaktig sosialt sikkerhetsnett i trygdeordninger, men det er ingen som krever at pensjonister og uføre skal holde kjeft. Vi har en nærmest enestående tilgang til helsehjelp og utdanning i et globalt perspektiv, men det offentlige ordskifte er full av meninger om forbedringspotensiale.
Den klassiske hersketeknikk om at kvinners oppfatning er syting og klaging synes fortsatt å være normalverdien.
Trollefar og trollemor vil utvilsomt gi deg ubegrenset støtte i kommentarfeltet, særlig når du som kvinne setter den berømmelige spaden på plass i skapet.
Så herlig kan stigmatisering fungere i det moderne samfunn: rettigheter som menn har kjempet frem i arbeidslivet og andre steder er ikke et uttrykk for sutring. Det er en opphøyd kamp for rettferdighet.
Som måleparameteret for kjønnsforskjellen kan jeg henvise til kommentarfeltet under debattinnlegget mitt den 27.1.2020 med kritikk utvilsomt fra middelaldrene mellom 50-70 år, hvor oppgitthet over de yngre generasjoners utakknemlighet glitrer i takt med påminnelser som «før i tida».
Les også: Når skal et svangerskap faktisk få den respekten det fortjener?
Vel, saken er den at det er nå vi lever og dagens ordninger som debatteres. Ikke fortidas.
Dette er hverken en kvinnesak eller et kvinneproblem, men først og fremst en debatt om barnas beste, og barnas foreldre. «Alle som får barn bør ha lik rett til å være forelder, uavhengig av kjønn» svarer Stortingsrepresentant Guri Melbye. Melbye, fra det liberale Venstre med slagordet «På lag med fremtida», som «ønsker et liberalt Norge med rom for mangfold og annerledestenkende».
Det mener de skaper samhold, fellesskap og trygghet. Hvor disse kjerneverdiene befant seg da de bestemte å innskrenke enhver families rett til å selv ta ansvar for seg og sin families fremtid er meg et mysterium, i likhet med framtidsutsiktene til mange av disse familiene.
Ikke alle barn, barselperioder, helsemessige forhold, jobber eller hverdagsliv passer inn under de eksakte rammene den nye permisjonsordningen krever.
Innlegget mitt handlet ikke kun om én problemstilling, men om helheten. Om alle fasene et hvert nyfødt barn og foreldre skal gjennom i de første leveårene som familie.
Les også: Å sende signaler om at kvinnen skal være avhengig av mannen er langt bak mål
Begynner man å rikke ved en av delene, rokker man samtidig med fundamentet.
Å belyse dette er ikke synonymt med å spre skremselspropaganda, men å rette et kritisk blikk til de som sitter ved makten i håp om en endring.
Melbye mener jeg driver med angrep på likestillingen ved å be om at hver familie bør få tillit til å styre livet sitt, og til å være foreldre til barnet de kjenner best. Hun mener at menn ikke må behandles urettferdig ved å diskrimineres i permisjonsordningen.
Når jeg så setter søkelyset på ordningen, representerer jeg et angrep på likestillingen. Så får det bli slik: jeg tar barnet og familiens kamp, så kan Melby kjempe for menns rettigheter.