Mandag 27. oktober er en merkedag i norsk politikk. Da sto Nav-direktør Sigrun Vågeng, arbeids -og sosialminister Anniken Hauglie (H) og riksadvokat Tor-Aksel Busch fram på en pressekonferanse og orienterte offentligheten om den største justis- og politiske skandale her i landet i fredstid.
Busch er ute av bildet. Vågeng er på vei ut døra. Hauglie kan bli neste kvinne ut.
Nav-skandalen kom som lyn fra klar himmel. Mediene hadde ikke peiling på hva som lå i lufta. Innkallingen til pressekonferansen inneholdt ikke noe hint om hva det dreide seg om.
Politisk ledelse måtte ringe rundt til mediene og be dem komme på pressekonferansen. Det er et apropos til hvor lite medier flest har brydd seg om overgrep mot folk som må leve på smuler fra det oljerike Norges bord.
Nå har Medie-Norge våknet. I dagene og ukene som kommer vil redaksjonene endevende Nav-systemet for å finne svar på hvordan denne skandalen kunne skje.
Alt ved Nav-skandalen er oppsiktsvekkende og utrolig. Det faktum at «systemet» – Trygderetten, Nav og departementet – hadde jobbet med gigantskandalen i tre år før den sprakk på pressekonferansen, viser at vi har å gjøre med et hermetisk lukket system der Navs egen lov rår.
Politi, dommere, forsvarsadvokater og departementets politiske ledelse har diltet etter uten å stille spørsmål om Navs praksis og vedtak. Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie har vært statsråd i fire år.
Ikke en eneste gang tok hun seg bryet med å kikke Nav-byråkratene i kortene. Hadde hun brydd seg, kunne hun kanskje ha begrenset skandalen.
Statsrådens passivitet i saken er sterkt beklagelig. Selv etter at den store alarmen etter hennes mening gikk i departementet 30. august, reagerte hun som heis i strømstans. Uskyldige folk ble fortsatt kastet i fengsel. Statsråden var opptatt med å drive valgkamp for Høyre.
Regjeringens og Navs mål er å begrense trygdeutbetalinger og stanse det som misvisende kalles trygdeeksport. Det kan ikke kalles eksport av statens penger til utlandet at landets innbyggere benytter sine rettigheter. Det dreier seg dessuten om småpenger i det store trygderegnskapet.
Nav-byråkratene deler tydeligvis «Ola Dunks» mistro til «naverne». Man skal stå opp om «morran» og komme seg på jobb. Folk på trygd skal ikke kunne dra til et annet EØS/EU-land selv om det er fullt lovlig. De skal pent holde seg hjemme i Norge.
De dømte nav-brukerne er derfor «neppe moralsk uskyldig», som Sps Geir Pollestad uttrykte det. Framgangen på meningsmålingene har fått det til å svimle for enkelte Sp-politikere. For Pollestad er det viktigere å angripe EØS-avtalen som tillater trygdemottakere å reise innenfor EU, enn det er å skrote systemet som har dømt uskyldige som trygdesvindlere.
Det politiske oppgjøret etter skandalen blir omfattende. Regjeringen vil nedsette en kommisjon. Det beste ville ha vært om Stortinget hadde oppnevnt kommisjonen og bestemt mandatet, slik det skjedde med granskingen av overvåkingspolitiet (POT) i sin tid.
Da Lundkommisjonen var ferdig med å granske politiets ulovlige metoder gjennom mange år, lå POT med brukket rygg. De hovedansvarlige mistet jobbene sine. Det samme kan skje med Nav etter granskingen av trygdeskandalen.
Regjeringskommisjonen må ikke bremse Stortingets arbeid med saken. Kontroll- og konstitusjonskomiteen må straks starte sine høringer. Befolkningen er utålmodig etter å få bedre svar enn de statsråd Hauglie ga i sin redegjørelse til Stortinget tirsdag. Redegjørelsen var en lang politisk ansvarsfraskrivelse.
Høyres «spinn» er en fortelling om at Ap bør legge seg lavt. Partiet er medskyldig i skandalen. Det er riktig at også Ap sitter i klistret. Skandalen startet da Hanne Bjurstrøm (Ap) var statsråd.
Det er kritikkverdig at hun i 2012 ikke klarte å innpasse EUs trygdeforordning i norsk lov på en måte som ikke var til å misforstå. Stortinget må ta selvkritikk for at det sov i timen. De folkevalgte har plikt til å forstå de lovene de vedtar.
Det var i årene med Erna Solberg som statsminister at skandalen vokste til historiske dimensjoner.
Det politiske hovedansvaret for Norgeshistoriens største juridiske og trygdepolitiske skandale hviler derfor på statsminister Erna Solberg.
Det er ingen som forventer at statsministeren vil gå av selv om kommisjonen og Stortinget skulle felle en knusende dom over systemet som sviktet. Skal noen gå må det bli Anniken Haugli som er konstitusjonelt ansvarlig overfor Stortinget.
Hauglies skjebne bestemmes ikke av Stortinget. Erna Solberg leder en flertallsregjering. Hun kan derfor trygt la statsråd Hauglie bli sittende. Makta rår. Om det er politisk klokt av statsministeren å beholde Hauglie som statsråd, er en annen sak.