Hvis Erna var hemma – sånn som meg

Akkurat nå vil jeg plassere deg i en rullestol og gi deg assistansebehov for å illustrere et viktig poeng.

Kjære Erna. Jeg er hemma. Det kunne du også vært. Akkurat nå vil jeg plassere deg i en rullestol og gi deg assistansebehov for å illustrere et viktig poeng. Hadde du godtatt å ikke få lov til å reise ut av din egen kommune i mer enn fem uker?

Det er nemlig slik at alle som bor i Bergen kommune og som har et assistansebehov, ikke får reise ut av kommunen i mer enn fem uker. Det er kommunearrest. Det er lover og regler, svart på hvitt, som begrenser funksjonshemmedes frihet. Hadde du, Erna, godtatt å måtte varsle Vy minst 48 timer før en togavgang, for å i det hele tatt komme deg på?

Dette er vår virkelighet, der spontanitet og frihet blir en luksus andre kan ta for gitt. Jeg tror neppe du hadde godtatt det. Det burde du heller ikke. Men av en eller annen grunn, må vi det. Tenk om dette gjaldt en annen diskriminert gruppe: «Alle homofile må melde ifra til toget 48 timer før avgang, dersom de vil komme på». Hvordan ville samfunnet reagert på dette? Det ville, med rette, ikke bli akseptert. Tvert imot ville det blitt slått hardt ned på. Fordi vi i Norge liksom ikke tolerer diskriminering.

Men hva om du ikke hadde kommet deg opp på talerstolen på Stortinget, fordi den ikke er tilgjengelig for deg med din funksjonsnedsettelse? Hadde du godtatt det? Den viktigste talerstolen i vårt demokrati er ikke universelt utformet, og er dermed ikke for alle – folkevalgt eller ei. Det er også uhorvelig mange andre steder i hverdagen som ikke er universelt utformet. Som du og jeg, Erna, ikke kommer til, fordi vi blir diskriminert.

FNs konvensjon for mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD) er ikke inkorporert i norsk lov. Selv om konvensjonen gir funksjonshemma mennesker rettigheter på lik linje med andre norske statsborgere. Min hypotese er, at dersom du var hemma som meg, Erna, så hadde ikke dette vært noen sak. CRPD hadde vært norsk som brunost. Husk, jeg er ikke rammet av en funksjonsnedsettelse, jeg er rammet av diskriminering. Men det er ikke du, kjære statsminister. Så si meg, må vi få en hemma statsminister før vi tør sette inn tiltaka som setter en stopper for diskrimineringen?