Har Vesten seg sjøl å takke

Problemet er at den vestlige sivilisasjon, Vesten og USA, alltid har hatt et dobbeltmoralsk forhold til ekstremisme. For eksempel har et land som Saudi-Arabia med en ekstrem utgave av islam kjent under navnet Wahhabismen vært holdt inne i varmen som en nær alliert av USA på grunn av strategiske økonomiske interesser som følge av Saudi-Arabias sentrale posisjon som verdens fremste oljeeksportør.

Saudi-Arabia styres etter strenge Sharia-lover med offentlige henrettelser i form av henginger og halshugginger, altså et styresett ikke ulikt hva den Islamske staten og ISIS/Daesh praktiserer. Aksepten av Saudi-Arabia i Vesten viser hvordan en form for ekstremisme med tilhørende alvorlige og notoriske brudd på menneskerettigheter, synes å bli stilltiende akseptert av vestlige styresmakter fordi det handler om store økonomiske interesser. Slik sett gjennom den vestlige politiske dobbeltmoralismen, kynismen og inkonsekvente holdningen til ekstremisme, har man beredt grunnen for den ekstremismen som rammer Europa og USA.

USAs kamp mot terror med den andre Irak-krigen i 2003 (den første var den såkalte Golf-krigen i 1990/91 igangsatt av Bush senior etter at Irak hadde invadert Kuwait) har i stor grad beredt grunnen for utvikling av den form for ekstremisme som har utviklet seg med ISIS sine herjinger og erobringer i den syriske borgerkrigen for å realisere kalifatet, et islamistisk verdensimperium som skal styres etter streng sharia-lovgivning. Ikke ulikt hva som er tilfellet i det saudiske kongdømmet som har vært USAs og Vestens venn i alle år siden den daværende saudiarabiske kongen inngikk en avtale med den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt i 1945, en avtale som gikk ut på at hvis amerikanerne investerte med kapital, ville USA få olje. Betingelsen var at amerikanerne skulle blande seg inn i Saudi-Arabias indre anliggender og maktforhold.

I filmen ”The Bitter Lake” fra 2015, en BBC-dokumnetar av filmskaper Adam Curtis, beskrives det hvordan både USA og Vesten med mislykkede intervensjoner i Midtøsten, ASfghanistan og Irak, har bidratt til å gjøre vondt verre, fordi man blant annet ikke har hatt en forståelse for regionens komplekse kultur, historie og samfunnsstrukturer. I dokumentaren frakommer det hvordan USAs allianse med Saudi-Arabia, var sentral spesielt under den kalde krigen for kontroll over oljen. USA skulle til gjengjeld la Saudi-Arabia få fortsette med sin voldelige og fundamentalistiske tolkning av islam også kjent som Wahhabismen. Saudi-Arabia har i de siste tiårene og ikke minst med angrepet på USA 11.september 2001 vist seg å være et arnested for islamsk voldelig ekstremisme hvis hensikt er å ramme Vesten.

Den vestlige sivilisasjonen, dens idealer om det rettskafne demokratiet, rettsstaten og ytringsfriheten, har kanskje aldri siden andre verdenskrig stått overfor større trusler enn nå. Det har i den siste tiden etter terrorangrepet i Paris 13.november ikke overraskende vært mye fokus på militant islamisme og ekstreme islamister, men vi skal heller ikke glemme høyreekstremismen, den militante islamismens ”slektning” hva angår rettroenhet, voldsdyrkelse og hat mot alle dem som ikke passer inn i eller er uenige i verdensanskuelsen.

Høyreekstremistene, nynazister, i Ukraina som også innflytelse på myndighetsnivå og i statsapparatet. I april 2015 ble den høyreekstremistiske militslederen Dmito Jarosh utnevnt til rådgiver for landets militære overkommando (ABC Nyheter 26.04.2015). I kampen i Øst-Ukraina mellom de russiske separatistene og Kiev-regjeringen er det militante høyreekstreme som kjemper på begge sider. Kiev-regjeringen har benyttet seg den høyreekstreme Azov-brigadens ”tjenester” uten at dette har opprørt Vesten og norske myndigheter det minste som støtter de ukrainske myndighetene uten å kritisere den høyreekstreme innflytelsen. Vesten og NATO med leder Jens Stoltenberg i spissen synes slik å gå god for de ukrainske fascistene når motstanderen er Putins Russland.

I ekstremismens ideologiske skjema av svart-hvitt forestillinger, er alle nyanser og gråtoner, all variasjon og mangfold, radert bort og utvisket til fordel for Den Ene Store Sannhet som rådende og som alle må underkaste seg. Lydighetstyranniet er uomtvistelig og absolutt. Det finnes ingen rom for diskusjon, kritikk, tvil og dissens. Altså er ekstremismen, uansett hvilke politiske og/eller religiøse fortegn den måtte ha, grunnleggende antihumanistisk og antihuman. Kampen mot ekstremsimen må være konsekvent. Slik det er nå blir ekstremisme og terror behandlet ulikt på bakgrunn av maktstrategiske hensyn og politisk kynisme. Det er i seg selv en årsak til terrorens utbredelse.