Forsvarets jakt på kvinner

Kravene som nå fremmes, baserer seg på feil fakta, feil feminisme og feil fredspolitikk.

Innlegget er skrevet sammen med Edel Havin Beukes, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet.

Forsvaret har lenge drevet målbevisst jakt på kvinner. Det er satt i gang en bred innsats for å få flere med i det militære med endring av regler, kampanjer, skolering og innkalling til sesjon. Målet er nå 20 prosent kvinner. Men man har bare nådd åtte prosent, så det fremmes krav om tvungen verneplikt for kvinner.

Ingen motsetter seg at kvinner som ønsker det, frivillig søker en karriere i Forsvaret og de må kunne gjøre dette på linje med menn. Men et press eller pålegg fra samfunnets side for å få kvinner inn i det militære blir helt feil. Kravene som nå fremmes, baserer seg på feil fakta, feil feminisme og feil fredspolitikk.

Det er vanskelig å forstå hvorfor Forsvaret vil rekruttere flere kvinner i en situasjon der forholdsvis få menn faktisk avtjener verneplikt. Det argumenteres med at kvinner og menn må likestilles, at kvinner vil bidra til å opprettholde vernepliktens legitimitet, og at de vil føre til et bedre forsvar.

Kvinnelig verneplikt er en total misforståelse av likestillingsbegrepet. Ordet er høyst uklart og brukes med skiftende innhold. Mer og mer nyttes det med betydningen mekanisk likhet og likebehandling. Også der menn og kvinner har forskjellig situasjon, skal de behandles likt. I noen tilfeller er dette viktig for å redusere diskrimineringen av kvinner. Men i andre tilfeller svekker det kvinners stilling og vanskeliggjør livet deres.

Likestilling dreier seg først og fremst om at kvinner og menn skal ha de samme menneskerettighetene og grunnleggende frihetene. Kvinner skal verdsettes og tildeles makt og ressurser på linje med menn. Men det betyr ikke at kvinner og menn absolutt må være like eller gjøre det samme i enhver situasjon.

Myndighetene skryter av at Norge er et «likestillingsland», og det er riktig at vi står oss bra i mange sammenhenger i forhold til andre land. Men indeksene sier mer om velstand enn rettferdighet. Og likestillingsskrytet tilslører de reelle forskjellene mellom kvinner og menn: at menn fortsatt dominerer der det er makt og penger, mens kvinner er underordnet, dobbeltarbeidende og lavtlønnet. Lederen for likestillingsutvalget, professor Hege Skjeie, fastslår klart etter omfattende analyser at likestillingspolitikken her i landet har spilt fallitt.

Samtidig som kvinner står svakest i samfunnet, har de fortsatt det tyngste ansvaret for fødsel, amming og ulønnet omsorg av barn og svakelige. Deres samfunnsnyttige innsats på dette området er omfattende samtidig som de betaler en pris i form av deltidsstillinger, redusert inntekt, tapt pensjon osv. Å pålegge kvinner en samfunnsbyrde som verneplikt i denne situasjonen er urimelig og kan forsterke de økonomiske og sosiale kjønnsforskjellene. I stedet for likestilling vil resultatet bli økt ulikhet.

Det er uklart hva som menes med at kvinner skal bidra til et «bedre» forsvar ved å tilføre ny innsikt, perspektiver og kompetanse. Hva er dette? Og tror tilhengerne av kvinner i det militære at et visst antall kvinner, fortrinnsvis på lavt nivå, vil medføre en vesentlig endring av strukturer og holdninger? Det er tydeligvis ikke meningen å endre den strengt hierarkisk oppbygde organisasjonen militæret har, kjennetegnet ved absolutt lydighet, fordi soldatene skal lære å forsvare seg, bruke vold og om nødvendig drepe. Nykommere blir integrert inn i systemet, og vi har sett at kvinner ikke er immune mot den brutalisering soldatlivet medfører og blir militarisert uten at Forsvaret blir endret.

Ikke nok med dette. Erfaringene viser at kvinner i det militære utsettes for vold, mishandling og voldtekt i betydelig omfang - ikke av fiender, men av mannlige soldatkolleger. Under krigene i Midtøsten ble tusenvis av amerikanske kvinnelige militære skadd for livet, lemlestet og voldtatt og noen endog uønsket gravide.

Det lyder så idyllisk at kvinner skal være med og forsvare fedre(!)landet. Men det forties at Norges militære inngår i en allianse med verdens største militærmakt, som spenner over hele kloden og er ansvarlig for angrepskriger både i Afghanistan, Irak og Libya. Det hevdes at kvinner skal legitimere verneplikten, men i praksis bidrar de til å legitimere en militarisert verden i et omfang vi aldri har sett tidligere.

Det vises ofte til at FNs sikkerhetsråd går inn for flere kvinner i det militære. Men dette er å bruke resolusjon 1325 feil. Den tar sikte på å øke kvinners deltaking og innflytelse i arbeidet med å forebygge og løse konflikter og drive fredsbygging og ivareta kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt. Det står ikke at kvinner skal bli krigere. Det lengste resolusjonen går, er å anbefale kvinner «som militære observatører, sivilt politi og menneskerettighets- og humanitært personell innen FN-baserte feltoperasjoner.»

Reell likestilling innebærer mer enn å innlemme kvinner i en samfunnsstruktur utformet av menn. Kvinner skal sette sitt preg på samfunnet. Men i et likestillingsarbeid er det fare for at den sterkere part likeretter den svakere i sitt bilde, og i løpet av de siste tiår har praksis og verdier som tradisjonelt har kjennetegnet menns roller blitt styrket, mens praksis og verdier som kvinner tradisjonelt har ivaretatt, er svekket. I dagens situasjon er det derfor nødvendig å styrke kvinners makt og innflytelse, omsorgspraksis og verdier. Det vil være i tråd med formødrenes opprinnelige stemmerettskrav.

Ikke minst er det i dagens verden viktig å styrke innsatsen for forebygging og ikkevoldelig løsning av konflikter, fredsforhandlinger og fredsbygging. I stedet for å utvide militariseringen av samfunnet, bør entusiastiske kvinner og menn som vil styrke freden, nasjonalt og internasjonalt, tilbys opplæring og oppdrag på et slikt grunnlag. Da bygger vi både fred, likeverd og rettferdighet.