Jeg er tolk, utdanna tegnspråktolk. Døves rett til tolk blir administrert av NAV, og jeg, den menneskelige ressursen, forvaltes av NAV. Det er få oppdragsgivere for den som vil jobbe som tegnspråktolk, NAV er den største. Selv om tolketjenesten i NAV er liten, er NAV så stort at det er god plass til å skjule dårlig kultur og praksis. Jeg var i flere år ansatt som tolk i NAV, og i NAVs tolketjeneste opplevde jeg at frilanstolker generelt ble omtalt som en gruppe med lav arbeidsmoral som utnytta systemet. Det ble sagt at frilansmiljøet var et vepsebol, at det foregikk ”bonding” mellom tolk og tolkebruker, at frilanstolkene var vanskelige og at de tjente for mye. Frilanstolkene tjener ikke godt, det har NAV selv dokumentert. Slike holdninger kan da ikke være et godt grunnlag for samarbeid mellom NAV og tolkene?
NAV gir mennesker muligheter
NAV var ikke nødvendigvis «tydelig, til stede og løsningsdyktig» i møte med brukeren heller. Jeg så kolleger dekke til munnen og hviske beskjeder til hørende i rommet mens de satt i møte med døve. Det var kanskje bare en praktisk beskjed, men det er svært ufin praksis. Jeg forventer mer av ansatte i tolketjenesten. En gang måtte jeg argumentere for at en mann skulle få det hjelpemiddelet han hadde søkt om i stedet for et tre ganger så dyrt et som ikke dekket behovet hans. Saksbehandleren måtte overtales, det føltes nemlig litt feil å gi mannen et hjelpemiddel han faktisk ønsket seg. Jeg møtte saksbehandlere som ble fornærma når døve viste fortvilelse over ikke å få tolk til viktige begivenheter i livet. Det viste saksbehandlerne i den videre korrespondansen. En forvalter med så mye makt over enkeltmennesker har vel et særskilt ansvar for å sikre profesjonell saksbehandling? Har NAV glemt at de «gir mennesker muligheter»? Lista mi er lang, men i dag er det faget mitt jeg snakker for.
Storebror ser deg
Jeg elsker faget mitt, men jeg har ingen tillit til systemet som forvalter det. Jeg sa opp jobben i NAV og skulle bare forholde meg til NAV nå og da som frilanstolk. Jeg har fast inntekt ved siden av frilansoppdragene og rammes derfor ikke nevneverdig av de lave satsene og de urimelige betingelsene yrkesgruppa utsettes for. Satsene settes over statsbudsjettet, det finnes ingen forhandlingsrett og de arbeidspolitiske prosessene står bom fast. Årets statsbudsjett gir dessverre ingen grunn til jubel, tvert i mot. Å bli forvaltet av NAV er heller ingen spøk.
Nå møter jeg frilanstolker som forteller at de er blitt kalt inn på teppet av NAV fordi de har likt eller kommentert noe som angår eget fag offentlig. Ligg unna sosiale medier, sier NAV, NAV ser deg. Frilanstolker føler at de blir truet. Ledere svarer på vanskelige spørsmål med en bisetning om at NAV kan si opp avtalen med tolken. I sitt enevelde kan NAV frata tolker muligheten til å praktisere det faget de har utdannet seg i. I sitt enevelde kan NAV gjøre om mitt bachelordiplom til lite mer enn et pent stykke papir. Jeg møter frilanstolker som uttrykker avmakt og bekymring forfremtiden. Inntekten kan forsvinne ved et pennestrøk. Vi frykter å bli svartelistet for å mene noe som NAV ikke liker. Flere ser seg om etter ny jobb. NAV svarer ikke skriftlig på vanskelige, prinsipielle spørsmål, de tar det muntlig eller ikke i det hele tatt. Rutinene vi skal følge er enten ikke ført i penn, eller de er skrevet med et språk som øker den store avstanden mellom NAV og tolkene. Frilanstolkene har lojalitetsplikt, sier NAV. Men hvem er det vi egentlig skal være lojale mot, den lokale avdelingslederen eller samfunnet? Jeg må krangle med NAVs tolketjenester for å få utføre oppdrag på en faglig forsvarlig måte. Hvem skal jeg være lojal mot, NAV eller faget mitt? Tolkene er representanter for NAV, sier de. Kan jeg både være representant for NAV og nøytral tolk? NAV har faglig instruksjonsmyndighet og stiller krav til faglig innhold, faglig kvalitet og kompetansenivå, sier de. I praksis henger NAV etter faglig. Gjentatte forsøk på å si ifra om kritikkverdige forhold har forsvunnet inn i et massivt system. De tvinger oss ut på sidelinjen i debatten om faget vårt og truer med å ugyldiggjøre utdanninga vår. Har NAV glemt at vi er menneskelige ressurser? Vi kan ikke håndteres på samme måte som rullestoler og trygghetsalarmer.
Må snakke
Jeg elsker faget mitt. Jeg vil tolke. Tolking, uansett språk, er en viktig del av et samfunn bygget på likeverdighet. I dag jobber jeg som tolkefaglig rådgiver og snakker mye om at tolker må delta i utviklinga av faget. Tolker bør engasjere seg og delta i debatt. Vi må eie faget vårt. Men dette må jeg selv legge fra meg når jeg skal ta oppdrag for NAV. I stedet for å møte kritikk og legge til rette for åpenhet, dialog og tillit, har NAV redusert tilgangen vår til informasjon og gjemt seg bak et massivt, byråkratisk system. Dette er feig forvaltning. Jeg sa opp min stilling i NAV med et håp om å få slippe unna et sykt system og dårlig kultur, nå går jeg og kikker meg over skulderen hver gang jeg mener noe om tolking. Den som tier samtykker, sies det. Nå kan jeg ikke tie lenger.