Endelig farvel til fellesskolen?

Forslag til ny opplæringslov er ute på høring – hva hvis den går gjennom?

Til tross for at idealet om en skole for alle elever har en lang og sterk tradisjon her i landet, har vi nå over flere tiår sett en tendens til marginalisering av sårbare elevgrupper i skolen.

Bekymret for barna? Dette skjer om du ikke vil ha barna på skolen (Dagsavisen+)

Det vises til at hardere ideologier om konkurranseevne og utbytte preger samfunnet, og at dette gir seg utslag i skolen i form av krav om læringsutbytte, målstyring og kontroll heller enn inkludering, mangfold og likeverd.

Når kampen om kunnskap hardner til er det ikke elever med særskilte hjelpebehov som settes i front.

Stilt opp mot dette er det stor spenning knyttet til forslaget til ny opplæringslov NOU 2019:23.

I vår nåværende opplæringslov er idealet om fellesskolen klart markert ved at loven helt innledningsvis viser til at elever har rett til få opplæring som er tilpasset sine evner og forutsetninger.

All den tid elevmangfold er målet forutsettes at lærere tar individuelle hensyn og praktiserer variasjon, heller enn standardisering.

Samtidig går det en grense for hvor stor grad av variasjon lærere kan praktisere.

For å ta høyde for dette viser derfor loven i et eget kapittel til at noen elever vil ha behov for spesialundervisning for å få oppfylt retten tilpasset opplæring.

Mens prinsippet om ulikebehandling troner «øverst» i dagens lov, som selve grunnforutsetningen for fellesskolen, omtales ikke dette før i kapittel 10 i det nye lovforslaget. Der kan vi lese at alle elever skal ha rett til tilfredsstillende universell opplæring. Videre står det å lese at denne retten skal sikre at flest mulig elever kan klare seg uten individuell tilrettelegging (!).

Taktskiftet i retning en skole der «one size fit’s all» kunne ikke vært formulert tydeligere.

For det første er det nye begrepet «tilfredsstillende opplæring» særdeles uspesifikt stilt opp mot dagens «tilpasning til elevens evner og forutsetninger». For det andre kan opplæringen i skolen aldri bli tilfredsstillende for elevene, uten noen form for individuell tilrettelegging (ref. ulik behandling).

Likevel, hvis vi legger godviljen til, kan vi finne en slags logikk i det nye lovforslaget; som at jo mer skolens ordinære opplæring rommer alle elever, jo mindre vil elever ha behov for særtiltak.

Dette perspektivet er vel kjent og anerkjent både i fagfeltet og i utdanningspolitiske styringsdokumenter. Poenget er at lovtekstformuleringen, som tydelig viser til at det universelle er å foretrekke (positivt) foran det individuelle hensynet (negativt) svekker elevenes rett til ulikebehandling, og derigjennom retten til å ta del i fellesskapet på lik linje.

I FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne understrekes dette i klartekst: «Særlige tiltak som er nødvendige for å fremskynde eller oppnå faktisk likhet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal ikke anses som diskriminering etter denne konvensjon».

Debatt: «De ser bare på meg som et problembarn. Det eneste de bryr seg om er resultatet på papiret»

Nå vil kanskje noen innvende at forslaget til ny opplæringslov i tillegg viser til en utvidet rett til forsterket innsats for elever «som er i ferd med å bli hengende etter i opplæringa», som at denne langt på vei erstatter retten til spesialundervisning. Det er jeg i så fall sterkt uenig i.

All den tid det ikke følger ekstra ressurser med denne retten, bare en såkalt aktivitetsplikt for lærerne, vil den i realiteten fungere som en juridisk forpliktende mistillit til lærere: Som at de ikke gjør det beste de kan for elevene i utgangspunktet, og derfor må tvinges til det. Og siden retten gjelder for all opplæring, er dette i bunn og grunn bare en repetisjon av retten til tilpasning – som jo allerede står der i dagens lov.

Videre er formuleringen «hengende etter i opplæring» særdeles uheldig.

Stilt overfor elevmangfold er det en naturlov at det følger store variasjoner i hvor elever befinner seg i forhold til felles kompetansemål i læreplanene. Da er det både uetisk og respektløst å gi de som har en langsommere progresjon stempelet «hengende etter», som at det var de som ikke klarte det, i lovs form.

Mitt poeng er: En lovtekst som tar elever og lærere på alvor kan ikke ha formuleringer som dette.

Og selv om den samme formuleringen er å finne også i dagens lovtekst, har den her en klar avgrensning til å gjelde for elever som henger etter i lesing, skriving eller regning. Det kan tross alt føles lettere å være den som henger etter i en grunnleggende ferdighet, enn i det å være menneske blant mennesker.

Selv ikke den mer treffsikre opplæringsloven vi har i pr. dag har vist seg tilstrekkelig for å forhindre marginalisering og utstøting av de sårbare elevene i skolen.

Mer enn noen gang trenger vi derfor en opplæringslov som tar opp i seg forskningsbasert kunnskap og internasjonale forpliktelser om utdanning, der det går klart frem at også individuelle hensyn må vektes tungt – som forutsetning for likeverdig og inkluderende opplæring.

Vi liker kanskje å tro at vi er der allerede, i velferdsstaten Norge.

Sånn er det ikke. Hvis forslag til ny opplæringslov går igjennom kan dette innebære et endelig punktum for fellesskolen. Vil vi det?