Debatt

En kompleks ungdomstid

Åpenhet handler om mer enn å snakke om de vanskelige følelsene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Stipendiat ved UIA, Janne Lund, spør i en kronikk i Aftenposten om vi bør skrive om og fokusere mindre på ungdom og deres psykisk helse. Hun lurer også på om det er slik at vi egentlig vil ha mer åpenhet.

Et tilleggsspørsmål kan være: hvordan forstår vi åpenhet?

Er begrepet blitt synonymt med å snakke om vanskelige følelser og erfaringer? Kanskje burde vi tenke bredere om åpenhet, slik at vi snakker og skriver om både de krevende og de gode sidene av ungdomstiden, samtidig.

Les også: Hun har blogget, instagrammet og snakket på TV om egen psykiske helse. Så måtte hun slutte med det.

Det er viktig at Lund stiller spørsmål. Det gir mulighet for å nyansere og reflektere kritisk over forskningsfokus og formidling, medienes vinkling: hvordan vi skriver og snakker om ungdomstid og med ungdom.

Mediene har skrevet mye om generasjon prestasjon, vold i nære relasjoner, depresjon hos unge, spiseforstyrrelser, psykisk helse, livsmestring i skolen.

Det er gjort mye godt arbeid for å få viktige tema ut i dagslys.

Flere tabu er brutt og drøftes nå i samfunnet, på skolen, i barnehagen, i familien og mellom ungdom. Veien til åpenhet må nødvendigvis innebære et lengre stykke arbeid som dette.

Det som har vært taust trenger tid for å finne språk. For hva gjør det med barn og unges livskompetanse om vi formidler at det å snakke om ting, kun handler om å snakke om det som er vanskelig?

Et spørsmål som blir synlig i mitt eget forskningsarbeid med ungdom som har erfaring med vold fra foreldre og andre omsorgspersoner, er hvordan gode og vonde erfaringer kan være filtret inn i hverandre.

For ungdom kan det å drive med musikk eller fritidsaktiviteter være en måte å gi plass til, uttrykke eller også få fri fra vonde følelser.

Kommentar: Bloggerne som tar disse inngrepene er ofre for bransjen selv

Å oppleve at det går an å stole på et annet menneske kan erfares godt, samtidig som ensomheten også er tilstede.

Her ligger det imidlertid en dobbel utfordring. På den ene siden: om formidling rundt ungdomstid for ensidig retter oppmerksomheten mot det vanskelige i livet dekker vi over at mennesket også har en enorm kapasitet til å søke nye erfaringer. Vi søker aktivt etter steder å høre til og forsøker å skape mening rundt erfaringer.

Vi skaper, utforsker og utvikler. På den andre siden: om vi kun skriver og snakker om mestring i ungdomstida er det en fare at vi bagatelliserer det som er smertefullt i livet, trykker ned vanskelige følelser og skyver viktige tema over fra dagslyset og tilbake inn i mørket.

Poenget er: Livet er komplekst og består både av mye godt og også en del vondt.

Når vi snakker, formidler og skriver om ungdomstid må vi arbeide for å speile noe av den kompleksiteten, ikke bare en bit. Når vi er sammen med ungdom må vi snakke om hele livet, ikke bare deler av det. Vi må gi ungdom språk for at de er langt mer enn generasjon prestasjon. Så hvordan holder vi denne kompleksiteten sammen?

Ungdomstid handler om at kroppen, tankene, følelsene og sjelen kastes rundt gang på gang.

Det er ikke et enkelt stykke arbeid å være i denne fasen av livet. Å bli mer bevisst på egen identitet, hvem en er og vil være er en oppgave det tar tid å finne ut av. Det må vi snakke ærlig og direkte om. Samtidig handler identitetsarbeid også om å bli kjent med seg selv på andre måter og gjennom andre verktøy.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da kan det være nyttig å stille spørsmål om hva som gir engasjement og glød?

Hva er ungdom sinte på og vil protestere mot? Er det noen fristeder der de hviler, skaper og oppdager? Hva er fremtidsdrømmene og hvordan komme dit? Dataspill, fotball, venner, gatekunst, tro, punk, familie, design eller miljø kan være noe av det de snakker om. Kanskje er arenaer som dette også steder det er mulig å utvikle språk for følelser og innsikt i hva som skjer på innsida, på godt og vondt? Poenget er at vi kan få både i pose og sekk.

Vi trenger ikke mindre åpenhet eller å snakke mindre om psykisk helse. I stedet må vi ta inn flere tema og et større spekter i det vi skriver og snakker om. Vi må praktisere åpenhet om hele livet, ikke bare deler av det.

Det er nødvendig at ungdom får mulighet til å utvikle både språk og et spekter av verktøy når identiteten turer rundt i berg-og-dal-bane slik den gjør i ungdomstiden. Hvordan vi snakker og skriver om ungdomstid er derfor noe vi gjerne kan drøfte mer.

Mer fra: Debatt