Slutt på åpenheten for Anja Catrine Venås

Hun har blogget, instagrammet og snakket på TV om egen psykiske helse. Så måtte hun slutte med det.

Hvem: Anja Catrine Venås (24)

Hva: Tidligere toppblogger og deltaker i NRK-serien «Jeg mot meg».

Hvorfor: Tok en helvending etter å ha vært åpen om egen psykisk helse i mange år.

Anja! Du har blogget, instagrammet og snakket på TV om egen psykiske helse. Hvorfor det?

– Sikkert fordi jeg hadde gått med det inni meg. Det var ingen som visste hvordan jeg egentlig hadde det. Når jeg først sprakk hull på den bobla, var det sinnssykt deilig.

Men så slutta åpenheten?

– Ja. Jeg merket at behovet for å dele tok slutt. Det forandret seg, på et punkt. Jeg skulle liksom beskrive det vonde og vanskelige på en vakker måte. Som noe mye finere enn det egentlig var. Mange forventa at jeg skulle greie ut om hvordan jeg hadde det til enhver tid.

Det høres slitsomt ut?

– Det var det. Til slutt gikk jeg nesten å kjente etter om det gjorde vondt.

Så hva endra seg, egentlig?

– Jeg begynte i behandling for spiseforstyrrelser. Mange lurte på hvordan det gikk, men jeg ville ha det for meg selv. I stede for å dele tanker og følelser, prøvde jeg å si noe konkret. Om hva som hjalp, hva som var fakta. Hvordan man kunne få hjelp. Det føltes mye bedre.

Hvordan var tida da «Jeg mot meg» gikk på TV?

– Det var litt overveldende en periode. Men også fint. Mange tok kontakt og delte sin historie. Jeg visste at mange slet, men det var ganske voldsomt å ta inn over seg. Og trist. Jeg prøvde å svare alle, gi gode råd. Det mettet meg litt. Jeg har snakket tematikken i hjel, på en måte.

Programmet fikk jo en del kritikk. Hva tenker du, i etterkant?

– «Jeg mot meg» er et veldig fint og viktig program. Samtidig er det vanskelig å lage en dokumentarserie om noe så komplekst. Jeg følte nok at min historie fremsto litt simpel på TV. I hvert fall sammenlignet med følelsene jeg hadde inni meg.

Men, snakker vi for mye om psykisk helse?

– Vel, jeg synes problemet er det store fokuset på diagnoser. Vi blander alvorlige psykiske lidelser med vanlige helseplager. Jeg tror åpenheten har ført til at mange snakker om uro som «angst» og nedstemthet som «depresjon». Når dette egentlig er kliniske diagnoser som fagfolk med riktig kompetanse skal sette. For mennesker som faktisk er veldig syke, er det ganske synd, for begrepene blir vannet ut.

– Før så jeg på meg selv som psykisk syk. Det gjør jeg ikke lenger. Jeg har en diagnose, og jeg går på medisiner, men jeg lever et veldig normalt liv, og har en dårlig dag inni mellom. De dårlige dagene må vi fokusere på å takle. Det fort gjort å skylde på at man har et problem, i stedet for å se framover.

Har du et tips til unge som sliter, da?

– Først og fremst: søk profesjonelle, som kan hjelpe deg med å forstå problemet. Og snakk med noen du kjenner og stoler på. Jeg ringer alltid mamma når jeg har en dårlig dag. Også hjelper det å spise regelmessig og trene. Det har jeg fått beskjed om i alle år, og alltid syntes at det høres idiotisk ut. Men det fungerer.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å le! Sammen med vennene mine og familien min. Tilate meg selv å være skikkelig barnslig.

Hvem var din barndomshelt?

– Definitivt «Ash ketchum» fra Pokémon.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg overtenker. Noe som kanskje ikke betyr så mye, kan vokse seg veldig stort i hodet mitt.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da ligger jeg i senga og ser jeg ti episoder med en «Animé»-serie mens jeg spiser is og kjeks.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Alt som har med klima og ytringsfrihet å gjøre.

Er det noe du angrer på?

– Kanskje at jeg ikke prøvde meg på skuespiller drømmen min. Da jeg var liten var jeg fast bestemt på å flytte til Hollywood og slå gjennom! Masse bakkekontakt der, ja.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Kanskje et kjendiscrush som Dave Franco, eller Herman Flesvig? Da hadde nok tida gått fort.