Ikke et bloggerproblem

Helt siden kroppsebatten på NRK i fjor har jeg tenkt en del.

Eller, det blir feil. Jeg har tenkt en del helt siden dagen jeg skulle ta klassebilde i 7. klasse og så meg selv i speilet for første gang. Selvsagt hadde jeg sett meg i speilet før, men denne morgenen så jeg meg.

Jeg så det brusete håret mitt, og de små, stikkende øynene i det brede, firkantede fjeset. Jeg så de buskete brynene mine, som i 2012 ikke var et fashion-statement, og jeg så utseendet mitt som grunnen til at ingen likte meg.

I 2012 hadde jeg ikke lest en eneste blogg.

Kommentar: Sex, kropp og slanketips. Den fjerde statsmakt jobber på

Denne debatten har tatt forstørrelsesglass med skylapper foran øynene. Tunnellsynet fascinerer meg, fordi her står disse profilerte menneskene dag inn og ut og debatterer om generasjonen min. Og ingen har spurt oss.

For som sagt, i 2012 var jeg 12 år og jeg hadde ikke lest en eneste blogg. Men da jeg begynte å lære meg å lese, pleide jeg å stå foran bladhylla ved kassa mens mamma betalte.

Noe av det første jeg leste var derfor Se&hør overskrifter, VG sine forsider, og KK sine slanketips.

Videre kan vi jo tenke hva jeg så og oppfattet lenge før jeg kunne lese. Hvor mange ganger hørte jeg et familiemedlem snakke om slanking?

Hvor mange ganger fikk jeg vekten min kommentert enten av klassekamerater eller voksne? Hvor mange utseendekommentarer ble egentlig slengt min vei, på både godt og vondt, før jeg fylte 12 år og gråt foran speilet for første gang?

Allerede før jeg ble tenåring hadde samfunnet printet inn at jeg var et prosjekt, og ikke et ferdig lagd menneske.

Nå spoler vi frem til i dag. Jeg er en 19 år gammel student i Oslo. Hver morgen går jeg forbi dette:

Jeg har hatt en spiseforstyrrelse i fem år, og pleide å ha dager hvor jeg var mer redd for en banan enn en gorilla. På psykologkontoret i Haugesund satt jeg på venterommet og så rett inn i dette:

Bloggerne som tar disse inngrepene er ofre for bransjen selv. De har lest de samme artiklene som meg. VG og Dagbladet har fortalt dem om kirurgi og slanking siden de var små, og nå skriver journalistene om resultatet på sine egne forsider.

Den fjerde statsmakt har kapitalisert på de dårlige selvbildene våre, og nå kapitaliserer de på å kritisere oss for å ha falt.

Vi har ikke et bloggerproblem. Vi har et samfunns- og medieproblem. Media påvirker voksne, og de voksne påvirker barn. Lenge leve ytringsfrihet, men på samme måte som det ikke er lov til å reklamere for alkohol og røyk burde det å ha slanketips og kirurgi på forsidene av aviser være forbudt.

Det er jo tips som ikke funker, og som er der bare for klikk og salg. Et nyttårsforsett til media burde være å se om de klarer å skrive kvalitetsjournalistikk som selger uten å spille på sex, kropp og usikkerhet.

Personlig har jeg bestemt meg for å ikke ta noen kirurgiske inngrep, fordi jeg vet jeg kommer til å få et forklaringsproblem en dag når en liten jente står foran meg og sier:

«Mamma, hvorfor har jeg sånn her og ikke du?» mens hun peker på et sted på kroppen sin. For hva skal jeg si da, liksom?

«Jeg fikset på det, men det trenger ikke du å gjøre. Du er fin akkurat som du er.»