En Kamuflert Verdenskrig

Vil en Tredje Verdenskrig overgå de foregående i militær våpenbruk, mennesketap og materielle ødeleggelser – eller har krigføring tatt en ny form?

Foto-collage: «Oil and Currency Wars» S R Galåen, 2015.

Stort sett alle kriger handler om utvidet tilgang til ressurser eller beskyttelse av dem. I én av definisjonene for krig nevnes det også at all krigføring til syvende og sist handler om å regjere. Med andre ord handler det om én stats forsøk på å regjere en eller flere andre – og dermed utvide sin tilgang til ressurser og tjenere. Derfor er det en omstrukturering av regjerende aktører.

Ved alle historiske kriger er det den militære maktbruken som manifesteres som hovedfaktor. På grunn av metodene og utfallene under Første og Andre Verdenskrig, så assosierer folk flest en hypotetisk Tredje Verdenskrig med et armageddon-lignende militært scenario. Dette inntrykket har vært ytterligere bearbeidet av litteratære, filmatiske og spill-relaterte skildringer av lignende temaer.

Det som da oversees som en realitet, er at de siste tiår har der foregått flere stille kriger uten betydelig bruk av militære våpen.

I stedet for bomber, så fabrikeres det situasjoner. I stedet for atombomber, så orkestreres det finansielle sjokkbølger og statlig forgjeldning. I stedet for å sende egne soldater, så assisteres andres soldater mens sivile tvinges på flukt. I stedet for tradisjonell propaganda, så utføres det psykologiske operasjoner i moderne media. I stedet for landområder, så kriges det om informasjon og markedsandeler. I stedet for eksterne stater, kan målet også være selve befolkningen. I stedet for en åpenbar offensiv aktør, så er hovedaktørene kamuflerte.

Illustrasjon: "Roundtable" (ukreditert / materialfluss.de)

Med unntak av antall tapte liv og synlige materielle ødeleggelser, er utfallet det samme som ved en større krigføring. Økonomi, sysselsetting, velferdssystemer og tillitt brytes ned slik at nasjonen(e) under angrep blir underlagt angriperens føringer og konsum. Som etter alle andre kriger sitter nasjoner og deres befolkning igjen med et gjeldsberg. Ettersom der ikke er noen tydelige våpen eller åpenbare bakmenn, så vet befolkningen heller ikke hva som skal gjøres eller hvordan rope om hjelp.

Hovedfaktorene for denne krigføringens overtak er tilgang til informasjon, til kapital og til et komplisert maktapparat.

Noen situasjoners utfall er instrumentelle mens andre er dominoeffekter. Begge er i stor grad forutsigbare for gruppen av folk som kan dedikere all sin tid til å spekulere og planlegge slike dynamikker. Store strukturer for maktapparater gir mye gjennomslagskraft på den ene side og ansvarspulverisering ved eventuell kritikk på den andre. Befolkningens tilgang til eller innflytelse på maktapparatet er minimal og dets mekanismer er skjult eller utydelig.

I tillegg er der stor forsinkelse fra når de med nyttig informasjon utfører sin agenda til at de mange med unyttig informasjon lukter lunta. Krigføring utført av skjulte aktører er mer gjennomførbart når en opptatt befolkning ikke har tid eller kapasitet til å tilegne seg nyttig informasjon. Det samme oppnås dersom de engasjeres med unyttig informasjon eller blir overhvelmet av fabrikerte situasjoner. Dette har vært kjent siden «brød og sirkus» ble innført i oldtidens Roma.

Foto-collage: "Busy and Entertained" S R Galåen, 2015.

Stort sett alt geopolitisk ser ut til å ha to formål. Det ene er det tilsynelatende formålet, også kalt den offisielle historien, som vil gjøre det akseptabelt for befolkningen. Det andre er det egentlige og snikende formålet som er gjennomslag for en større agenda.

Kongressmann Ron Paul uttalte i 2012 at den nykonservative politikken har medført en alt for innblandende og provoserende agenda, som overhodet ikke fungerer som stadfestet og har gitt grobunn for eskalert uro. Han poengterer at nye kriger iverksettes av internasjonale koalisjoner, mens kongressen og prinsipper ignoreres - uten at folket protesterer.

Der er flere nasjoner som trekker i tråder for økt innflytelse i Midt-Østen og i Europa, og mye tyder på at allminnelig journalistikk ikke får gravd dypt nok i hvilke aktører som prøver å styre showet. Det fokuseres kanskje for mye på det tilsynelatende formålet og de etablerte sannheter.

Utvidet tilgang til ressurser og tjenere er ikke bare i visse nasjoners interesse, men også av interesse for store kapitalsterke, finansielle eller korporative aktører. De mer spekulative historikere hevder at det alltid var i deres interesse, bare med politikere og diktatorer som mellomledere.

Professor Carrol Quigley, historiker og forfatter av boken "Tragedy and Hope", er sitert (oversatt): "Makten ved finanskapitalisme hadde en omfattende plan; ikke mindre enn å skape et verdenssystem av finansiell kontroll i private hender i stand til å dominere det politiske system i hvert land og verdensøkonomien i sin helhet." Dette omfattende verket fra 1966 er nok like beskrivende for dagens verden.

Det beste skjoldet mot aktørene i en Tredje Verdenskrig, som ikke bare er en militær krig, er sannsynligvis å politisk verne om nasjonalstaters suverenitet, ressursforvaltning og velferdssystemer som er strevsomt bygd opp over flere generasjoner. I tillegg vil demokratisering av nyttig og faktabasert informasjon gjøre psykologiske operasjoner latterlige og de pådrivende aktørene synlige. Nasjonale pengesystem og økonomi som er mindre sårbare for fabrikerte finansielle sjokkbølger vil også være essensielt. Det beste våpenet er en resonnerende befolkning som ønsker å utvide sin innsikt - og som sier i fra når faremomenter observeres. Kombinert med allianser med naboland, og med hensyn til de nære og globale omgivelsene, kan fred opprettholdes gjennom gode intensjoner.

* Inspirasjonskilder: «Tragedy and Hope» (Carrol Quigley), «Silent Weapons for Quiet Wars» (ukjent/fabrikert), «Gjeld – Hvordan Vesten lurte seg selv» (Christian Anton Smedshaug) og «Globalisering som virker» (Joseph Stiglitz).