Dialog mot målstyringsspøkelset

Målstyring rammer særlig hardt statlige og kommunale velferdsinstitusjoner. Aktiviteten i den enkelte institusjon følges opp med full overvåking og telling av oppnådde resultater som samlet tilsynelatende viser vei mot oppsatte mål. Dette er et sentralisert styringsverktøy. Det gjøres med indikatorer som telles og som angivelig skal angi resultater som viser rett vei mot målsettinger om økonomi og effektivitet. Slik kan resultater analyseres objektivt, hevder teorien, om de faktisk har eller ikke har medført oppnåelse av myndighetenes mål for pengebruk og effektivitet for institusjonen. Dette høres vel og bra ut.

Problemet er dette. Målbare resultater som antall, mengde, tidsbruk og pengebruk er lettest å måle og registrere, og føres opp i rapporteringer. Ja, i noen grad nødvendig. Problemet er knyttet til det å måle kvalitet. Det opprettes derfor kvantitative indikatorer som skal gi uttrykk for kvaliteter som arbeidsmiljø, trygghet, nærhet, læring o.a. Disse registrerte, nå tilsynelatende målbare størrelsene, for eksempel i grunnskoler og sykehjem, blir så rapportert til overordnet myndighet hvor de blir vurdert, evaluert og sammenliknet med hva som er oppnådd i tilsvarende institusjoner. Men alt kan ikke teknisk måles, og slett ikke kvalitet. Kvalitet må måles ved opplevelse og formidles ved dialog.

Med regjeringens omfattende målstyringspolitikk øker byråkratiet og flere ansatte i offentlig administrasjon og nye kontrollorgan kommer til. Dessuten vil det oppstå konkurranse som skaper definerte vinnere og tapere, noe som noen i vårt konkurransesamfunn vil hevde er sunt. Det gir mer effektivitet og mer kvalitet i utdanning og velferdsforvaltning. Vår sunne fornuft tilsier derimot at dette er usunt. Ingen ønsker å bli definert, spesielt ikke som taper. Og hva med fri kreativitet, lek og nærhet i alt omsorgsarbeid? Dette kan vanskelig måles for det dreier seg om kvalitet som bare kan formidles gjennom dialog mellom mennesker. Vår regjering er ideologisk blindet av målstyring som del av New Public Management (NPM)-reformen generelt, derfor fortsetter dette spøkelset i offentlig forvaltning.

Begrepet «NPM» er definert som endringer av offentlig virksomhet og velferdsorganisasjoner med det formål å få dem til å «fungere mer effektivt» ved konkurranseutsetting og ved målstyring. Et politisk ønske om å styrke eller effektivisere innsatsen innenfor et spesifikt virksomhetsområde vil ofte eller alltid innebære tiltak som har å gjøre med organisering og styring innenfor den aktuelle sektoren. Samtidig viser det seg ofte at endringsprosessene har politiske implikasjoner. Begrepet «NPM-politikk» er treffende i så måte, siden det impliserer at reform og organisering av offentlig sektor må betraktes som en gren av politikken og ikke som et rendyrket teknisk anliggende slik vår blåblå regjering framstiller målstyringsreformen.

Ut fra sitt nyliberale idégrunnlag forkynner NPM at målstyring er fornuftig offentlig styring og forvaltning. De senere år har post-NPM-oppskrifter dukket opp internasjonalt som medfører reformer som er interessante som alternativer til målstyring. Disse reformene er rettet mot konkurranseutsetting, oppsplitting av velferdsforvaltning og det demokratiske underskuddet NPM har skapt og framhever som nevnt kommunikasjon og dialog som alternative styringsformer for velferdsforvaltningen.

Offentlig virksomhet i de fleste land, inkludert Norge, preges til enhver tid av mangfoldige pågående reformprosesser, styrt av oppskrifter og regjeringers valg blant disse. Selv om begrepet reform kan indikere at det er tale om hendelsesforløp som er avgrenset i tid, slik at reformperioden på et tidspunkt avsluttes og avløses av tradisjonell styring, vil dette aldri være tilfelle for offentlig sektor. Kompleksiteten i offentlig sektors oppbygging, det store mangfoldet av virksomheter og styringsformer, gjør at reformene får preg av å være varige. Denne varigheten kan brytes, hevder tilhengerne av post-NPM. Den offentlige dialog på alle nivåer kan fjerne den tilsynelatende nødvendigheten av målstyringsprinsippet for å styre offentlig forvaltning.

Disse kjensgjerningene er spesielt relevante innenfor offentlig sektor, fordi det ofte har blitt hevdet at mange av NPM-reformene, inkludert målstyring, har hatt en politisk slagside med brede internasjonale forgreininger. I Norge har begrepet «høyredreining» ikke bare blitt brukt som en benevnelse på en ideologisk forskyvning av politiske partiers ståsted imot NPM og målstyringsspøkelset, men også med referanse til tiltak som privatisering og markedsløsninger. Disse og andre tiltak tilskrives da en spesifisert ideologisk nyliberalisme, noe som innebærer tro på apolitisk «forbedring» av offentlige virksomheters ytelse og effektivitet ved nettopp målstyringens tekniske grep. Den internasjonale litteraturen om nyliberale reformer i offentlig virksomhet de seneste tiårene inneholder mange bidrag som bekrefter dette. NPMs ideologiske slagside aksepteres, og om man aksepterer at NPM faktisk er en identifiserbar «reformpakke» med mange felles elementer som er spredt over landegrensene, er målstyring uttrykk for en teknisk administrativ styringsoppskrift og en politisk høyredreid ideologi. Det vi trenger er kvalitetsledelse basert på dialog og kommunikasjon både i og utenfor velferdsforvaltningens organer.