Debatt

Barneluftslottet må sprenges

Det er ikke mulig å se, høre, tolke og forstå hver eneste ettåring i norske barnehager med mindre vi tenker helt nytt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Det blei da folk av oss også!»

Vi trekker litt på skuldrene. Rister på hodet, og humrer litt. Det er jammen ikke lett med barnehager. For med mindre noen (les: regjeringen) velger å legge 14 milliarder kroner på bordet, vil ikke dagens barnehagebarn være sikret at det er personale nok til å oppfylle den kommende bemanningsnormen gjennom hele åpningstida i landets barnehager.

KrF har sørget for flertall for bemanningsnormen som har fått nestor innen barnepsykologi Magne Raundalen til å bruke banneord, og som har fått foreldre til å organisere en streik for barnehagene i morgen. De er ikke sinte fordi det lovfestes et minimum av personale i barnehager. Men barnehageansatte, foreldre, fagfolk og lokalpolitikere har i månedsvis mobilisert for å få regjeringen til å skjønne at bemanningsnormen, som behandles og vedtas i Stortinget i dag, ikke vil medføre bedre barnehager. Det blir bare nok et flott dokument som bidrar til å sikre det luftslottet vi har bygd av forestillinger om barnehagen som en velfungerende institusjon.

Én voksen på tre småbarn, eller én voksen på seks store barn er en utopi i mange barnehager. Selv om de har tilstrekkelig med årsverk på papiret. Åpningstidene krever at de ansatte jobber skift. Pedagogiske ledere har ubunden tid til planlegging. Det er møter, pauser. Og det er sykdom. Veldig mye sykdom. Faktisk en av de mest sykdomsbelastede sektorene i norsk arbeidsliv.

Så blir de stående igjen: Én voksen, og kanskje 10–15 barn, i altfor store deler av dagen. Og hvordan i all verden denne voksenpersonen skal «være lydhør for barnas uttrykk og imøtekomme deres behov for omsorg med sensitivitet», slik Rammeplanen for barnehager nokså poetisk fastslår, er en gåte.

Det er ikke bare i Norge at barnehagene setter dagsorden. Også i Sverige foregår et barnehageopprør, med påfallende likheter med det norske. Det norske og det svenske barnehageopprøret må ses i sammenheng og forstås som et rop om nytenking.

Det ble folk av oss som gikk i barnehage i en tid der det ikke var full dekning, og da søkelyset på innholdet i barnehagen var mindre. Men så har også barnehagen fått et langt større ansvar. Vi forventer mer. Og vi vet mer om hvordan opplevelser i småbarnsalder påvirker oss videre i livet.

Neste onsdag er det 43 år siden Norge fikk sin første barnehagelov. Med den ble det fastslått at barnehagen skulle være et pedagogisk tilbud, ikke en oppbevaringsplass for barn. Lovfestet rett til barnehageplass har ført til at ni av ti barn går i barnehage. I løpet av 19 år har andelen barn som tilbringer mer enn 41 timer i uka i barnehagen steget fra 57 til 95 prosent. Av ettåringene er det samme andel, som da altså tilbringer mer enn åtte timer hver dag i barnehagen. Det har gjort at barnehagen har fått et større ansvar for barnas helhetlige utvikling.

Parallelt med dette har vi også sett det professor i barnehagepedagogikk, Berit Bae, refererer til som et paradigmeskifte i synet på barn. I artikkelen «Å se et barn som subjekt» skriver hun om hvordan man i moderne tid har gått fra å se på barn som objekter som skal påvirkes og formes, til å se dem som fullverdige individer med følelser, tanker og meninger. Dette har en tydelig konsekvens for hvordan barnehagen må forstås i samfunnet. Den må rett og slett styrkes betydelig, konkluderer Bae. For i stedet for å behandle alle likt, må hvert enkelt barn observeres og møtes på egne premisser. Prøv å gjøre det med 10–15 barn samtidig.

Berit Bae mener vi kan risikere at barn i barnehage blir utrygge, at de kan få kontaktvansker og manglende medmenneskelighet dersom ikke det moderne synet på barn blir del av barnehagenes pedagogiske praksis. Tida er overmoden for å lytte til dette. Jan Tore Sanner (H) ville kanskje innvendt her at det jo allerede gjøres. Men det holder ikke å vedta formuleringer om at barnehageansatte skal «observere og følge opp alle barns ulike uttrykk og behov», når de daglige vurderingene går i hvorvidt man skal prioritere et bleieskift, et gråtende barn som ber om hjelp, eller sørge for at pappaen som henter barnet sitt får vite hvor lang dagens lur var.

Regjeringen legger til grunn at bemanningsnormen allerede er oppfylt hvis man ser på landsgjennomsnittet. Dermed trenger de ikke å legge en krone på bordet. De kommunene som ikke sikrer nok ansatte på jobb må prioritere annerledes, mener regjeringen. Da utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget skulle avgi innstilling til bemanningsnormen, ba de regjeringen om å regne ut hva det ville koste å sikre at normen vil bli fulgt gjennom hele åpningstida. 14 milliarder kroner, var svaret. Tallet satte en effektiv stopper for diskusjonen. Spørsmålet er hvorfor stortingspolitikerne anser dette som for dyrt. Milliardene sitter tilsynelatende mye løsere når det er snakk om asfalt og veiutbygging.

«Fy faen, så fattige vi blir», skrev Magne Raundalen på Facebook, der han gikk til angrep på det han kaller «uansvarlig barneomsorg i humanismens høyborg». Det er bare å stille seg i kø bak Raundalen. 14 milliarder er småpenger når så altfor mye står på spill.

Mer fra: Debatt