Debatt

Bare en drøm?

Norge har fått sin første bærekraftminister, men hva er regjeringens bærekraftpolitikk?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Erna Solberg brukte store deler av sin nyttårstale til å snakke om bærekraft og FNs bærekraftmål. Det er flott, men hva var det egentlig hun sa?

Hun snakket om drømmer: «Her hjemme har mange unge det siste året vist sterk bekymring for klimaet. Med god grunn. En nybakt mor i Malawi og klimaengasjert norsk ungdom har ulike drømmer for fremtiden.

Men også mye felles. De drømmer om frihet og trygghet. Om muligheten til å bruke sine evner i utdanning og arbeid. Om et rent miljø og et trygt klima. Om det vi kaller en bærekraftig verden.»

Er en bærekraftig verden bare en drøm?

Nei, forsikrer statsministeren, for allerede i 2015 «diskuterte alle verdens land hva som skal til for at disse drømmene skal gå i oppfyllelse. Svaret ble FNs bærekraftmål.» Men hvem skal oppfylle FNs bærekraftmål? Og hvordan?

«Sammen skal vi klare det», sier statsministeren. Men hvem er vi? Er det alle som bor i Norge?

Er det alle menneskene i hele verden? Er det regjeringen? Et «vi» som omfatter alle forplikter ingen.

«Alle kan gjøre litt», sier statsministeren, og «det er summen av alle de små valgene som avgjør». Men noen – for eksempel statsministeren og hennes regjering – kan vel gjøre mer enn andre? Hvis alle blir like ansvarlige fjernes fokuset fra regjeringens ansvar for å gjøre mer.

Freud snakket om drømmer som en form for ønsketenkning, men hvis bærekraftmålene skal nås, må vi trekke dem ned på jorden. På jorden har ting tyngde og må vektes.

For vi kan alle drømme om «en bærekraftig verden», men realiseringen av disse drømmene fordrer valg og politikk.

Bærekraftens uendelige letthet

Den mest kjente og brukte definisjonen av bærekraft kommer fra sluttrapporten til den såkalte Brundtland-kommisjonen fra 1987, ledet av vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland:

«Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.»

Siden Brundtland-kommisjonen har bruken av ordet bærekraft eksplodert. Det har blitt et ideal som omfatter det meste: miljø, vekst, markedsføring, mote, reiseliv, flyselskaper – det er ingen grenser for hva som kan inkluderes under bærekraftens fane. Men slik har bærekraftbegrepet gradvis blitt tappet for mening.

For når både Coca-Cola, Equinor og Hennes og Mauritz kan være bærekraftige, hvem er det da som ikke er det?

Denne «bærekraftens uendelige letthet» gjør det også mulig å forene direkte motstridende hensyn i bærekraftens navn.

I sin nyttårstale slår statsministeren fast at «at menneskeskapte klimaendringer er farlige», og hun forsikrer at «Norge har ført en stadig strengere klimapolitikk siden CO2-avgiften ble innført for nesten 30 år siden» (selv om både utslippene av CO2 i Norge og norsk oljeproduksjon har økt dramatisk i samme periode).

Samtidig erklærer hun at vi ikke bør avvikle oljenæringen, av hensyn til velferdens bærekraft (fordi oljenæringen «bidrar til å finansiere velferden vår»).

Vi bør derfor heller ikke velge dyre symboltiltak (for «det går utover velferden»), mener hun, men vi kan alle bidra gjennom å velge «mer klimavennlig bil» neste gang vi skal kjøpe ny bil. En av grunnene til at disse motsetningsfylte utsagnene tilsynelatende kan henge sammen, er at bærekraftbegrepet rommer alt.

Men når alt skal være bærekraftig, kan fort ingenting bli det. Begrepet blir drømmeaktig og uten fylde og tyngde.

«[N]år vi vet hvor vi skal, er det bare å legge i vei.»

FNs bærekraftmål kunne gitt et mer konkret innhold til regjeringens prosjekt om «å skape et bærekraftig velferdssamfunn» (Erna Solberg i Morgenbladet nr. 1 2020).

Men selv om Erna Solberg hevder at bærekraftmålene «gir hele verden en felles retning», er det tross alt FNs bærekraftmål, og dermed basert på konsensus blant alle verdens land. Det man har blitt enig om må altså være tilfredsstillende for alle, og det er begrenset hvor tydelige veivalg som da kan gjøres.

Det er i alt 17 ulike mål, og under disse er det 169 delmål. Det finnes med andre ord et mål for alle, og de fremstår som like viktige og prekære.

«Blant områdene regjeringen har pekt ut er frafall i skolen, psykisk helse og barnefattigdom.»

Dette utdypes slik: «Målet er å skape et samfunn med muligheter for alle. Lykkes vi, blir det mindre sosial ulikhet og færre som opplever å stå utenfor. Det jobber vi for. Fra nyttår må derfor alle kommuner ha psykolog.» Midlet som skal bidra til målet er lovfestingen av at alle kommuner må ha psykologkompetanse.

Det er konkret; man kan peke på lovendringen og man kan telle psykologene. Men det er uklart hvordan dette i seg selv skal bidra til bedre psykisk helse. Langt mindre til «en bærekraftig verden».

Avstanden mellom bærekraftretorikken og lovfestingen av at alle kommuner må ha psykologkompetanse, er altfor stor.

Avstanden blir ikke mindre dersom vi ser beslutningen i en større sammenheng: Allerede 2. januar var Norsk Psykologforening ute og kritiserte regjeringen, for samtidig som lovendringen lanseres fjernes også øremerkingen av kommunenes tilskudd til psykologtjenester (Dagsavisen 2. januar).

De reiser spørsmålet om tilbudet heller svekkes enn styrkes av regjeringens nye tiltak. Bærekraftmålene skal mobilisere til handling og vise vei, men risikerer i stedet å promotere «symbolpolitikk» og tomme gester.

«Må drømmen du bær bli sann»

Erna Solbergs ønsketenkning er således et dårlig utgangspunkt for reelle veivalg i retning av FNs bærekraftmål.

Olof Palme skal ha sagt at «politikk er å ville», men fordi man ikke kan ville alt på en gang, og fordi folk ofte vil ulike ting, handler politikk også om å velge.

Det er noe annet enn å drømme, og hvis bærekraftmålene skal gi «oss noe å strekke oss etter her hjemme også», holder det ikke å si til klimaengasjert norsk ungdom, eller mødre i Malawi, at de må fortsette å drømme.

Vi må velge og prioritere, bare på den måten kan tanken om en «bærekraftig verden» gis konkret innhold.

Mer fra: Debatt