Atomvåpenforbud - spørsmål om politisk vilje

Det er ingen juridiske hindre i veien for at Norge slutter seg til FNs atomvåpenforbud. Det vil styrke Norges posisjon som fredsnasjon og øke global sikkerhet. Men det vil skape reaksjoner blant andre NATO-land. Atomvåpenforbudet strider mot NATOs strategiske konsept. Likevel kan det finnes måter å slutte seg til atomvåpenforbudet også innenfor NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje.

Dette er blant konklusjonene i rapporten som på onsdag ble lansert av den norske grenen av den Internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud (ICAN) Det er en alternativ utredning til rapporten som regjeringa vil komme med i midten av oktober og som er et svar på et oppdrag fra stortingsflertallet.  ICAN-rapporten inneholder  en gjennomgang av både fordeler og ulemper, og overlater til leseren å konkludere.

Rapporten er skrevet av dr. juris Gro Nystuen, sammen med forskerne Kjølv Egeland og Torbjørn Graff Hugo. Dette er blant landets fremste eksperter på internasjonal lov, nedrustning og våpenkontroll.

Fra motstanderne av atomvåpen-forbudet blir det hevdet at avtalen er verdiløs så lenge atommaktene ikke har skrevet under. At atommaktene ikke ville skrive under, var  klart allerede da FN vedtok forbudet med massivt flertall. Formålet med avtalen var å lage en norm, å stigmatisere atomvåpnene, slik man gradvis har fått til når det gjelder kjemiske og biologiske våpen. I stedet for at atomvåpen i dag er et prestisjesymbol for noen land, vil avtalen på sikt gjøre det vanskelig å involvere seg i produksjon av atomvåpen. Det kan bidra til et klima for nedrustning.

Trenger vi egentlig et atomvåpenforbud, spør forfatterne. Den såkalte humanitærretten forbyr allerede i dag å bruke våpen som ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende. Det er vanskelig å tenke seg at bruk av atomvåpen ikke rammer sivile massivt.

Slikt sett går forbudet bare et lite skritt videre ved folkerettslig å slå fast at atomvåpen ikke kan brukes under noen omstendeligheter. Avtalen forbyr ikke bare bruk, men også oppbevaring, produksjon, utplassering – ja også oppmuntring til at andre har atomvåpen. Norge har ingen juridiske forpliktelser som vanskeliggjør en tilslutning til forbudet. Men  forbudet mot oppmuntring til bruk av atomvåpen er problematisk for Norge, fordi vi har støttet NATOs strategiske konsept som innebærer bruk av atomvåpen. I den opprinnelige avtalen om oppretting av NATO – Atlanterhavspakten – er atomvåpen ikke omtalt. NATOs strategiske konsept er ikke juridisk bindende, men om vi signerer et forbud er det et signal om at konseptet ikke lenger gjelder for Norge. Det vil ikke bli tatt vel imot av andre NATO-land.

Det er likevel handlingsrom for Norge. Norge kan bruke sin veto-rett neste gang NATOs strategiske konsept skal diskuteres, og dermed splitte NATO. En annen mulighet som har vært brukt av NATO-landet Danmark før, er å bruke såkalte fotnoter, der Norge kun distanserer seg fra den del av NATOs konsept som bryter med atomvåpenforbudet. Det vil selvfølgelig være lettere om flere NATO-land gjør det samme som Norge. En siste mulighet er at Norge signerer atomvåpenforbudet og dermed signaliserer at man støtter et forbud, men at man deretter bruker den tida som er nødvendig før man ratifiserer forbudet, altså gjør det til gjeldende lov i Norge.

Atomvåpenforbudet ble vedtatt med et massivt flertall i FN. Mange land har signert avtalen, og mange har kommet langt i å ratifisere den slik at det ikke er tvil om at et forbud mot atomvåpen blir gjeldende folkerett. Å stille seg utenfor dette, har en politisk pris. Den kan Norge første gang komme til å merke når man nå prøver å bli valgt til FNs sikkerhetsråd. Å skrive under avtalen har en politisk pris innad i NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje, og ambisjoner når det gjelder atomnedrustning. Et atomvåpenforbud kan for Norges del anses som en forlengelse av norsk basepolitikk. Eneste grunn til å si nei til forbudet er hvis man er tilhenger av atomvåpenavskrekking.