Amerikansk paranoia

Den amerikanske president Barack Obama har avlyttet den tyske forbundskansleren Angela Merkel og har visstnok godkjent avlyttingen av henne og sannsynligvis flere titalls av verdens statsledere. Dette er i tilfellet karakteristisk for en politisk paranoia i amerikansk politikk hvor mistankens logikk alltid har vært en framherskende komponent.

Selv de som man skulle tro var amerikanernes nærmeste venner og allierte, er visstnok blitt gjenstand for avlytting og overvåking. Det er skremmende, men neppe særlig overraskende at USA tar i bruk de reneste STASI-metoder karakteristisk for totalitære samfunn. Det er ikke overraskende fordi den politiske paranoiaen i lang tid har hatt svært gode vekstvilkår i amerikansk politikk, både innenriks og utenriks.

Det er med andre ord en lengre tradisjon for overvåkning som ble kraftig intensivert med mcchartyismen. Den antikommunistiske heksejakten var den politiske høyresiden (i både de republikanske og demokratiske partiene) i USA sin strategi for å kvitte seg med demokratiske krefter som deltok i kampen for menneskerettigheter og borgerrettigheter.

Mcchartyismen har hatt sine giftige virkninger som det amerikanske samfunnet ennå ikke er ferdig med og som ble ytterligere forsterket av 11.september og den såkalte ”kampen mot terror”. Obama har ”bare” fulgt hva som etter hvert et blitt en veletablert amerikansk politisk praksis, for ikke å si tradisjon. Han har slik vist seg som ikke noe særlig annerledes enn sine forgjengere.

Det er varsleren Edward Snowdon sin store fortjeneste at han har avslørt maktens virkelige stygge ansikt. All ære til ham for det. For hver gang nye avsløringer kommer om USAs overgrep mot demokratiske verdier og menneskerettigheter, fortoner fredsprisen til Obama seg mer og mer absurd for oss alle (muligens unntatt for Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad).