Debatt

Foreldre på randen – hvor mye mer skal vi tåle?

«It takes a village», sies det. Men hvor er landsbyen når alle løper i hvert sitt hamsterhjul?

Karina Alsos, skal ikke gjenbrukes
Er vi en svak generasjon, eller stiller samfunnet urealistiske krav til oss? spør Karina Alsos.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi ønsker flere barn, høyere utdanning og økt samfunnsengasjement. Vi skal ta vare på miljøet, lage maten fra bunnen av, bruke norske råvarer, holde oss friske og oppdra trygge, selvstendige barn.

Men samtidig har vi aldri vært mer utbrente. Aldri mer sykemeldte, sykemeldingene er skyhøy av at vi har møtt veggen. Vi er utslitte.

Er vi en svak generasjon, eller stiller samfunnet urealistiske krav til oss?

Dette går ikke bare utover oss voksne – det går utover barna våre.

Karina Alsos, skal ikke gjenbrukes
Forventningene fra samfunnet går ikke bare utover oss voksne – det går utover barna våre.(egaltenborgfoto)

De trenger tid og rom til å utvikle seg, men vi har ikke tid til å gi dem det.

Barnehagen åpner kl. 07:00, men vi skal være på jobb kl. 07:00.

Hverdagen er en evig kamp mot klokka.

Vi skynder oss, kler på dem, haster ut døra. Det er ikke tid til å la dem prøve å ta på seg sokkene selv, for vi må rekke jobben – og helst være der et kvarter før.

Forventningene er grenseløse.

Vi skal prestere på jobb. Vi skal prestere på fritiden. Vi skal prestere som foreldre.

Forventningene er grenseløse: Vi skal være engasjerte arbeidstakere, aktive samfunnsborgere, omsorgsfulle venner, kjærlige partnere og perfekte foreldre. Og vi skal gjøre alt dette med et smil.

Men til hvilken pris?

På 24 timer ser vi barna våre kanskje tre små timer. I løpet av disse skal vi lage sunn mat fra bunnen, gjøre husarbeid, hjelpe med lekser, kjøre til fritidsaktiviteter, bevare helsen vår og samtidig skape gode, nære relasjoner med de rundt oss.

«It takes a village», sies det. Men hvor er landsbyen når alle løper i hvert sitt hamsterhjul? Når alle er like slitne?

Man kan ikke be om hjelp til andre som også er overbelastet.

Dette er ikke bærekraftig.

Så hva må vi endre, Norge? Skal vi fortsette å kreve stadig mer av foreldrene – eller skal vi begynne å legge til rette for en hverdag der både barn og voksne faktisk kan trives?

Powered by Labrador CMS