I mange år har foreldre hatt stor tillit til grunnskolen med forutsigbare læreplaner, mål og kommunikasjon mellom skole og hjem. Ansvaret for grunnskoleopplæringen ble overført fra stat til kommune på 1980-tallet og i 2006 kom Kunnskapsløftet med fem nye grunnleggende ferdigheter, inkludert den digitale.
Med heldigital grunnskole opplever mange foreldre en langt mindre forutsigbar kommunikasjon mellom skole og hjem, og dessuten et uklart maktforhold mellom elev, lærer, rektor og skoleadministrasjonen.
Resultatet er blitt et uoversiktlig skolesystem hvor det er vanskelig å finne ut hvem som har ansvar, og hvem som tar ansvar.
Midt i alt dette ble «iPad til Kidsa» annonsert av daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H). Det ble et startskudd for markedskreftene!
Politikere fra venstre til høyre fløy sto i målløs beundring – uten snev av interesse for forskningsbasert kunnskap om det nye læringsverktøyet.
Skeptiske foreldre ble avfeid som gammeldagse og moralister.
iPaden «tente lyset» i mange barneøyne hevdet en mattelærer i Tynset, ifølge Aftenpostens «Dypdykk» (19.10.23) om hvordan nettbrettet kom inn i grunnskolen. Alle kommuner hev seg på.
Skeptiske foreldre ble avfeid som gammeldagse og moralister. Innholdsfilter ble ikke diskutert, og sjokkerte foreldre som fulgte med på hva barna fikk tilgang på nettbrettet ble nok engang neglisjert.
Bærums skoledirektør og direktør for oppvekst oppfordret til «nettvett» i skolemøter med foreldrene i 2017. De ønsket et hjem/skole-samarbeid der fokus var å bygge «filter i hodet» til elevene gjennom digital dannelse.
I all kommunikasjon med kommunen var «nettvett» et mantra. I en e-post skrev kommunen at «selv det mest ansette sikre filter kan fort bli falsk trygghet».
Våre skolebarn fikk altså «frie» avhengighetsskapende læringsverktøy i hendene – som skulle være med hjem. Skoleeier legitimerte dermed bruk av et usikret læringsverktøy også utenfor skolen.
Loven tar ikke høyde for å beskytte elever mot skadelig innhold som vold, porno og selvmordsmetoder.
Mange foreldre ropte varsku. Andre klaget til statsforvalteren, men en kan ikke klage på et læringsverktøy som ikke er nevnt i opplæringsloven, var svaret. Opplæringslovens paragraf 27-1 handler om reklame, men tar ikke høyde for å beskytte grunnskoleelever mot skadelig innhold som vold, porno og selvmordsmetoder.
Siden utrullingen av nettbrett har flere skoleeiere (kommuner) slått på ulike innholdsfiltre på skolen, men foreldrene har ikke hatt mulighet til å røre innstillingene på hjemmebane.
Hver kommune og skolesjef gjør sin egen vurdering av hvorvidt et nettbrett er trygt eller ei. Det betyr at to kommuner kan lande på helt motstridende konklusjoner når det gjelder i hvilken grad personvernet og et barns sikkerhet og trygghet er utfordret.
Bør ikke kommunelovens bestemmelser om internkontroll, som pålegger risiko- og kvalitetssikring av et læringsverktøy til bruk i grunnskolen, gjelde likt for alle kommuner?
Hvilket filter Vadsø i nord eller Mandal i sør benytter, er helt prisgitt ansattes kompetanse og deres tolkning av veiledere og et utdatert lovverk.
Bærum kommune rullet ut 1:1 læringsenheter som et «sosialt utjevnende tiltak», ifølge rådmannen 6. juni 2017. Ifølge en e-post fra direktøren for oppvekst skulle altså filter bygges i hodene på elevene, og ikke gjennom et installert innholdsfilter på verktøyet.
Etter at det ble avdekket grov porno og aggressiv markedsføring på nettbrettet til de yngste elevene i 1.–3. klasse i Drammen, tok kommunesjefen der grep og justerte innholdsfilteret. I Oslo kommune landet de på at sikkerhetsinnstillingen kalt Jamf Parent er trygt nok.
Ti år etter innføringen har Bærum kommune også utstyrt læringsverktøyet med et filter som stenger for det åpne nettet, i tråd med GDPR-reglene og lovparagrafen om reklame i grunnskolen.
Foresattes bekymringer er og var berettiget, og vi er selvfølgelig takknemlige for hver kommunes snuoperasjon.
Det sies at skolen må speile den digitale utviklingen i samfunnet. Et lovverk i skolen må også speile den digitale tiden vi lever i.
Men for å unngå kommunal ansvarsfraskrivelse og store ulikheter i grunnskolen, må et lovverk på plass. Mange skoleeiere tilbyr ikke lenger et likeverdig og trygt læringsopplegg for skoleelever i Norge.
Hvilket filter Vadsø i nord eller Mandal i sør benytter, er helt prisgitt kommuneansattes kompetanse og deres tolkning av veiledere og et lovverk som er utdatert i forhold til samfunnsutviklingen og den heldigitale grunnskolen.
«Skolen har ansvar for å håndtere og begrense skadeomfanget av uønskede digitale hendelser som involverer elevene», skriver Utdanningsdirektoratet i sin veileder.
Men hva om skoleeier ikke tar ansvar? Hva om de ikke har eller utviser den nødvendige kompetanse for å beskytte skolebarna?
Hvem skal da pålegge alle skoleeiere å ivareta barns sikkerhet, gi dem en trygg pedagogisk utvikling og sikre mental helse i grunnskolen?
Erfaring tilsier at foresatte ikke blir hørt og står uten reell klagemulighet.
Det sies at skolen må speile den digitale utviklingen i samfunnet. Et lovverk i skolen må også speile den digitale tiden vi lever i. Et lovverk må realitetsvurderes, kunne etterleves og påklages.
Slik det er nå, har ikke våre barn en likeverdig og trygg grunnskoleutdanning.
Hva kan kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, digitaliseringsminister Karianne Tung og familieminister Kjersti Toppe gjøre med dette?
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Les også: Barneekteskap: Slik skaffet hun seg pauser fra voldtektene (+)
Les også: Skolefraværforsker om generasjon «bomullsbarn»: – For enkelt (+)
Les også debatt: KI tar ikke jobben din. Men noen som kan bruke KI, gjør det kanskje
