Bak lukkede dører og inne i mange folks hjem jobber ansatte i hjemmesykepleien på som aldri før. De tar vare på foreldrene dine, søsteren din, onkelen din og bestemoren din.
De fleste kjenner noen som får eller har fått hjemmesykepleie. Llikevel er det lite søkelys på hva de ansatte i denne tjenesten faktisk står i daglig: Lojaliteten til pasientene overskygger både systemets krav og de ansattes egen helse og sikkerhet.
Å gjøre det lille ekstra
En stor del av tjenesten er avhengig av at ansatte gjør det lille ekstra. «Du kan ikke jobbe i hjemmesykepleien om du er opptatt av akkurat hvilken hjelp pasienten har fått vedtak om», sa en ansatt til meg da jeg gjorde feltarbeid i hjemmesykepleien i forbindelse med min doktorgrad.
Samtidig er det høyt press på at man følger vedtakene og ikke gir helsehjelp utenfor dette.
Lojaliteten til pasientene overskygger både systemets krav og de ansattes egen helse og sikkerhet.
Hjemmesykepleien skiller seg fra andre helseinstitusjoner. I hjemmesykepleien jobber de ansatte spredt utover en kommune eller bydel og de er på pasientens territorium. De går inn i alle mulige hjem og de vet aldri helt sikkert hva de møter når de går inn døra. Men de må likevel følge pasientenes vedtak om helsehjelp. Dette kan by på problemer for den enkelte ansatte.
Akkurat som for alle andre mennesker, så varierer pasientens behov seg fra dag til dag. Som for eksempel pasienten «Lars».
Han bor alene og er fanget i sitt eget hjem på grunn av sykdom. Lars har vedtak på dusj én gang i uken og hjelp med å lage mat. Men en dag ønsker han å dusje på kvelden, eller hjelp til å klippe neglene. Eller kanskje han trenger noen å snakke med en ensom fredagskveld. Poenget er at det er vanskelig å forutse hvilken helsehjelp Lars trenger til enhver tid.
Hva skjer når den ansatte kommer på fredag formiddag og skal lage mat, og finner ingenting i kjøleskapet?
Når hjemmesykepleierne forventes å holde seg strengt til den hjelpen pasienten har fått vedtak om, har de ikke fleksibiliteten de trenger til å tilpasse hjelpen til pasientens behov der og da.
Regler er til for å brytes?
Ansatte i hjemmesykepleien må også følge visse regler. Som for eksempel at det ikke er lov til å ta imot penger fra pasientene.
Dette er isolert sett en logisk regel, vi ønsker jo ikke at pasienten skal betale eller belønne ansatte ut av egen lomme for tjenester.
Men det er dessverre ikke så enkelt. Hva skjer når den ansatte kommer på fredag formiddag og skal lage mat, og finner ingenting i kjøleskapet?
Ansatte i hjemmesykepleien er blant de sykeste i landet. Kan en grunn til dette være at ansatte stadig må sjonglere mellom systemets krav og pasientens behov?
Lars har ingen familie eller venner, han kjenner ikke naboene sine, han sitter i leiligheten sin i sjette etasje uten mulighet til å komme seg ut fordi det ikke er heis der. Det er fredag og matleveringen kommer ikke før mandag. Han er minstepensjonist og har skyhøy husleie, han er avhengig av mat fra Frelsesarmeen for å få endene til å møtes.
Den naturlige reaksjonen til de fleste vil være å bryte regelen, for å kunne kjøpe mat til Lars. Vi ønsker jo ikke at Lars, som har sykdommer og kroniske diagnoser, skal gå sulten over så mange dager.
En høyrisikosport
Å jobbe i hjemmesykepleien kan være en høyrisikosport. Ansatte hjelper pasienter som bor i alle mulige typer hjem. Noen bor på 30 kvadratmeter uten bad, andre i store hus med bratte trapper og do i kjelleren. Og noen pasienter er ikke så opptatt av hygiene.
Ansatte må gi all mulig helsehjelp i disse omgivelsene. Sårstell på et skittent kjøkkenbord. Koke vann i vannkoker til en kattevask fordi det ikke er innlagt varmtvann. Stå krumbøyd over en seng for å hjelpe en pasient opp.
Det er en dobbelthet i disse situasjonene, pasienten føler seg trygg hjemme, mens realiteten er at det verken er trygt for pasienten eller den ansatte. De ansatte risikerer også rygger, hofter og knær når de gir helsehjelp til pasienter i hjemmet.
Ofte er det ikke plass til hjelpemidler som pasientheis eller en hev- og senk-seng. Noen ganger ønsker ikke pasienten at hjemmet skal se ut som et sykehus og ønsker derfor ikke hjelpemidler inn i huset. Det er forståelig, men det kan gjøre hjemmesykepleiens jobb vanskelig og utrygg.
Et farlig yrke
Én ting er at det er fysisk utfordrende på grunn av hjemmets utforming. En annen ting er at de ansatte også går inn i farlige situasjoner.
Seksuell trakassering, rus, vold, kriminelle nettverk og psykisk sykdom er noen situasjoner ansatte i hjemmesykepleien kan møte på.
Kanskje svaret er så enkelt at folk bor for lenge hjemme. At det burde være flere og lavere terskel for å få sykehjemsplass.
De jobber ofte alene. De går alene langs mørke veier, oppganger, eller i utsatte områder.
Ansatte er redde og usikre hos disse pasientene, men de forblir lojale og gir hjelpen det er behov for. Jeg tror ikke vi finner slik fryktløshet i mange yrker.
Alt for pasienten
Vi kan trygt si at mange ansatte i hjemmesykepleien strekker seg langt for å gi pasientene helsehjelp. Deres lojalitet til pasientene går over vedtak, regler, og noen ganger egen helse og sikkerhet. Denne trenden kan gjøre mer skade enn godt.
Ansatte i hjemmesykepleien er blant de sykeste i landet. Kan en grunn til dette være at ansatte stadig må sjonglere mellom systemets krav og pasientens behov?
Et strengt system kontrollert av vedtak leder ikke til noe godt. Ansatte i hjemmesykepleien ønsker først og fremst å gjøre jobben sin og kunne gå hjem med god samvittighet. De ansatte trenger fleksibilitet og handlingsrom til å gi den nødvendige individuelle helsehjelpen pasienten trenger.
Kanskje svaret er så enkelt at folk bor for lenge hjemme. At det burde være flere og lavere terskler for å få sykehjemsplass.
Uansett må vi utforme en tjeneste som tar vare både på pasientene og de ansatte, en tjeneste som lar folk få gjøre jobben sin, men som samtidig beskytter dem.
En tjeneste som gir trygghet for alle.
Les også: Er det egentlig greit å se bort?
Les også: Om uføretrygd: Det at jeg ble ufør reddet meg
Les også: Kan ikke regne med å bli ivaretatt av helsevesenet i framtida
