Alt det grusomme jeg har sett på Instagram de siste månedene, kommer med en stor mental kostnad.
Jeg har sett for mange forbrente barn vri seg i smerter på overfylte sykehusgulv i Gaza. Jeg har sett for mye hjernemasse renne ut av åpne hoder, og for mange foreldreløse jenter og gutter som skjelver ukontrollert av frykt.
Gjennom skjermen har jeg vært vitne til mødre som skriker etter barn som ble begravet levende mens de selv var ute og lette etter mat. Jeg har sett en løslatt fange som manglet vitale organer, operert ut i fangenskap.
Det er bilder og skjebner som hjemsøker meg natt og dag, og jeg er slett ikke alene om å ha det sånn.
Ikke fordi vi kan, men fordi vi må
«Jeg klarer ikke å se på sånt», «Jeg klarer ikke å gå inn i det slik som du gjør», begynner å bli velkjente fraser fra de som ikke kan forstå hvorfor det skal være nødvendig å utsette seg for direktesendte krigsforbrytelser en lørdag formiddag.
Her ligger det en misforståelse som må oppklares en gang for alle: Vi som ser, klarer det heller ikke. Du skal være rimelig følelsesmessig avstumpet eller psykopatisk for å se på det som foregår i Gaza, uten å bli sterkt påvirket. Men mens mange velger å se bort, føler andre en forpliktelse til å se.
Resultatet blir ofte det fagfolkene kaller sekundærtraumer. Det er en alvorlig nok diagnose som fort kan bli den nye folkesykdommen, om jeg skal ta utgangspunkt i eget ekkokammer.
Men det skjer også noe annet med de som ser: De får en veldig trang til å gjøre noe.
Krigsforbrytelser i veska og i lomma
Mange vil heller argumentere: «Verden har alltid vært urettferdig», «Krig er alltid forferdelig». Det er mulig, men folk har ikke alltid gått med en Iphone 15 i lomma. Vi venter ikke lenger på telegram fra Vestfronten.
Folk har ikke alltid gått med en Iphone 15 i lomma. Vi venter ikke lenger på telegram fra Vestfronten. På Instagram kan du se de grusomste forbrytelser mens de pågår.
På Instagram kan du se de grusomste forbrytelser mens de pågår. På WhatsApp kan du når som helst snakke med livredde mennesker fanget i dødens forværelse. Fortvilte hjelpearbeidere som er til stede i Gaza, bruker sosiale medier i forsøk på å vekke verdenssamfunnet.
Skal vi da bare skru av lyden? Hva om det var vi som ropte for våre barn?
Noen bør beskytte seg
Det er ikke alle som kan eller bør utsette seg for de mest grusomme bildene og videoene. Det betyr ikke at de er mindre engasjerte eller omsorgsfulle, men at de velger en annen måte å håndtere virkeligheten på.
Kloke mennesker som jobber med lidelse og traumer, har lært meg viktigheten av å logge av. Disse vet hvor essensielt det er med pauser for å kunne bidra over tid. Det er en grunn til at man skal ta på sin egen oksygenmaske først.
Er du på randen av fortvilelse, så logg av. Men er det likevel ikke langt flere som burde logge på?
Bilder som vekker handling
Det er en enorm forskjell mellom å se barn bli skutt i hodet og å lese statistikk over sårede og drepte. Du blir ekstremt mye mer opprørt av å høre soldater skryte av babydrap enn å lytte til pragmatiske eksperter på folkerett.
Og det er noe ganske annet å høre skrikene fra en mor som ser barna sine brenne levende, enn å lese nok en notis om bombing av en lekeplass.
Kan ledere se bort?
Med hvilken legitimitet kan vi i 2024 diskutere Gaza, eller andre konflikter, om vi ikke i det minste har sett noe av hva som egentlig foregår når det ligger der rett foran oss?
Det er en enorm forskjell mellom å se barn bli skutt i hodet og å lese statistikk over sårede og drepte.
Det er skrekkvideoene og -bildene som får mange opp av sofaen og ut i gatene. Det er ikke statistikken, men tilgangen til ufiltrert grusomhet som nå får mennesker over hele verden til å reise seg og brøle for andre folks fundamentale rett til å leve.
Nylig spurte jeg en som jobber i Finansdepartementet, om han tror Trygve Slagsvold Vedum ser videoer av de forbrente, hylende palestinske barna? «Det kan jeg aldri tenke meg at han gjør», var svaret. Kan det være den egentlige forklaringen på hvorfor Oljefondet fortsatt er investert i israelske våpenprodusenter?
Ansvar og plikt i en digital tidsalder
I etterkrigstiden sa de at de ikke visste. Nå når vi vet, så orker vi ikke å se? Å logge av kan være nødvendig for noen, men for våre folkevalgte, for ledere i nærings- og organisasjonsliv, for lærere, for foreldre, og for alle andre med påvirkningskraft, er det ikke vårt ansvar og en fordømt plikt å logge på?
Jeg advarer på forhånd mot veldig sterke bilder og en plutselig trang til handling.
Les også: Mener Trump kan ha valgt feil visepresidentkandidat (+)
Les også anmeldelse: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Dagsavisen mener: Er det Netanyahu som holder Israel som gissel? (+)
Les også kommentar: Kamalas første, trygge skritt (+)
Les også: – Hun kaller det en dritthistorie. Jeg skjønner hvorfor (+)
