Året er 1983. 16 år gammel drar hovedpersonen i Linn Ullmanns roman «Jente, 1983» alene til Paris. Hun vil bli fotografert av en spesiell motefotograf. Han er 44 år, berømt og beundret.
De innleder et forhold. Jenta ser det som en seier. I hvert fall i starten. Siden blir det vanskeligere. Nær førti år etter, sitter den nå voksne kvinna og reflekterer over det som skjedde. Over hvem hun ble.
– Jeg opplever at Linn Ullmann gjør noe veldig stilig og i dag veldig uvanlig: Hun nekter å sette to streker under at jenta er et offer, sier Gjertrud Jynge.
Offer?
«Jente, 1983» blir nå satt opp som teaterstykke på Det Norske Teatret, med Jynge er den bærende skuespilleren. Det er hun som formidler den voksne kvinnens tanker idet hun utforsker hvem hun var og hvem hun er.
– Jeg liker at Linn diskuterer. Hun nærmer seg spørsmålet om dette med å være et offer. Men har ingen enkle svar. Hun er ærlig på at jenta også ønsket det som skjedde selv. Et sted djupt inni seg er hun fortsatt hekta på den mannen. Selv om han ikke gjorde henne noe godt, sier Jynge.
Hun nekter å sette to streker under at jenta er et offer.
— Gjertrud Jynge om «Jente, 1983»
– Den tvilen og diskusjonen stemmer mye med hvordan jeg opplever livet. I arbeidet mitt som skuespiller vil jeg alltid lete etter det som går mot det opplagte. Det motsatte. Jeg tenker at ingen mennesker som er hundre prosent konsekvente. Finnes slike? spør hun.
«Dritthistorie»
I Linn Ullmanns roman forteller jeg-personen om depresjonen som rammet henne da hun rundet femti for et par år siden. Har den noe å gjøre med ting hun opplevde i tenåra? Husker hun i det hele tatt rett om de hendelsene?
– Linn Ullmann har sagt at hun har prøvd å skrive denne historien mange ganger, uten å klare det. Hun kaller det en dritthistorie. Jeg skjønner hvorfor. Som voksen prøver fortelleren å forsone seg med den hun var. Ung og dum og naiv, full av et voldsomt behov for å bli sett og begjært. Det er åpenbart vanskelig for henne, av mange grunner, sier Gjertrud Jynge.
Ung og dum og naiv, full av et voldsomt behov for å bli sett og begjært.
— Gjertrud Jynge om «Jente, 1983»
– Fortelleren er sint på seg selv, og skammer seg over den hun var. Det hun gjorde. Samtidig anerkjenner hun at hun forstår ting annerledes nå, som voksen, enn da hun sto midt oppi dem som tenåring. På avstand er det lett å se jentas naivitet. Å se et system som var ute etter å utnytte. Det er lett å se de dårlige valgene man en gang tok. Lett å ta avstand fra dem. Men når man står midt oppi situasjonen, kunne man ikke ta andre valg! sier Jynge.
Sanne gråsoner
En av de virkelig interessante poengene i Linn Ullmanns roman, er den unge jentas enorme handlekraft. Styrken i viljen hennes. Den voldsomme driven.
– Hun vil være objektet. Midtpunktet. Målet for en annens begjær, sier skuespilleren.
I dag, etter metoo, er det opplest og vedtatt at det likevel er den voksne mannens ansvar å ta avstand og sette grenser, selv om tenåringsjenta tar initiativ. I 1983 tenkte man annerledes.
– På få år har det dreid noe så voldsomt. Vi har vedtatt at makta er absolutt. Men er den det? Er det lov å stille det spørsmålet høyt lenger? spør Jynge.
– Det er lag på lag av gråsoner. Vi lever i en tid hvor vi ikke skal innrømme sånt. Hvor gråsonene liksom ikke skal finnes. Men de fins jo. Makt er komplisert. Vi kan være tiltrukket av ting som ikke er bra for oss. Vi kan ikke vedta at «dette er bra, dette er dårlig», og så gjør alle bare det som er bra. Vi mennesker er ekstremt motsetningsfulle, sier hun.
Kroppens hukommelse
Mye av det som skjedde for flere tiår siden, forstår fortelleren i «Jente, 1983» at hun uansett har fortrengt og glemt. Men det er der likevel.
– Kroppen husker, sier Jynge.
– Av og til sier hun rett ut at hun dikter. Samtidig har hun en nerdete idé om at alle detaljene må være helt korrekt på plass før hun kan fortelle. Den nerdete biten der kan jeg kjenne igjen. Behovet for å være nøyaktig.
Vi lever i en tid hvor vi ikke skal innrømme sånt. Hvor gråsonene liksom ikke skal finnes. Men de fins jo.
— Gjertrud Jynge, skuespiller i «Jente, 1983»
– Hele tida er det en dynamikk der den voksne kvinna nærmer seg det som skjedde, og så flykter fra det. Hun reflekterer dessuten over hvor åpen hun skal være. Det er en viktig diskusjon. Man vil som regel beskytte dem rundt seg. Foreldrene. Barna, sier Jynge.
Ungdomsopprør
Og man vil beskytte seg selv. Bære de valgene man en gang tok. Forstå hvorfor man gjorde sånn eller slik.
– I en viss alder, i ungdommen, tror jeg at nettopp det å prøve ut grenser, er viktig. Men det er klart: Det helst bør være noen grenser å støte imot i det opprøret. Hvis ikke, kan man fort bli veldig sårbar, sier Jynge.
Hun protesterte lite selv. Og angrer.
– Jeg hadde ikke noe særlig ungdomsopprør. Da ender man fort opp med å bruke veldig mye tid på å finne ut hvem man er og vil være som voksen. Som ung brukte jeg mye energi på å leve opp til forventninger jeg trodde var der, men som kanskje ikke var det likevel. Hadde jeg kunnet, ville jeg sagt til mitt unge selv at hun burde ta det litt mer med ro. Ikke bekymre seg så fælt, sier skuespilleren.
«Trilogien»
Få timer før premieren, er mye på plass, og en del fortsatt i flyt. Det er mye tekst Gjertrud Jynge skal huske.
Slik var det også første gangen hun samarbeidet med den belgiske regissøren Luk Perceval, i 2019. Da satte Det norske teatrets opp «Trilogien», basert på Jon Fosses bøker. Det samarbeidet ga Perceval og Jynge hver sin Heddapris, for beste regi og beste hovedrolle.
Siden har de også samarbeidet i «Fuglane» basert på Tarjei Vesaas’ roman.
– Også i «Trilogien» er det en kvinne som forteller en historie som er en blanding av det hun husker og ting hun dikter. Det er en av grunnene til at jeg liker Jon Fosse så godt. Med alderen vet man at man kunne valgt annerledes i livet, og endt opp et helt annet sted. Det er interessant. Men også mulig å forsone seg med. Fosse vet at ett liv kan romme mange.
Ingen løsning
Forslaget om at også Linn Ullmanns «Jente, 1983» kunne bli teater, var Jynges. Hun tipset regissør Perceval om boka.
– Han falt pladask. Luk er god på å lage teater av bøker. Å gjøre det til noe som kan spilles av kropper i et rom. I dette tilfellet av meg og Gina Bernhoft Gørvell.
Gørvell spiller mange karakterer Jynges karakter møter, inkludert «skyggesøsteren», en oppdiktet søster som dytter henne framover.
– Utfordringen med «Jente, 1983», er sirkeldramaturgien. Når historien er fortalt ferdig, kunne hun like gjerne fortalt på nytt. Hun har ikke sett lyset, eller funnet endelig klarhet. Er ikke helt kvitt plagene livet har gitt henne. Er ikke ferdig forsont ennå, sier Gjertrud Jynge.
Med alderen vet man at man kunne valgt annerledes i livet, og endt opp et helt annet sted.
— Gjertrud Jynge
---
«Jente, 1983»
- Roman av Linn Ullmann, utgitt 2021.
- Teaterstykket har urpremiere fredag 6. september på Scene 2 ved Det Norske Teatret.
- Regissør er Luk Perceval, som også har regissert «Trilogien» og «Fuglane» med Gjertrud Jynge på Det Norske Teatret.
- På scenen står Gjertrud Jynge som den voksne fortelleren og Gina Bernhoft Gørvell som den unge jenta.
---
