Stortingsrepresentant for Rødt Mímir Kristjánsson promoterer ny bok, og forteller samtidig i VG om sine egne problemer med alkohol.
Han kaller seg en «periodedranker» og «fyllik», og sier at han drikker fordi han liker å være full, ikke fordi han vil døyve vonde følelser eller flykte fra traumer.
Kristjánsson skal ha ros for å være åpen om sine problemer med alkohol. Det kan redusere stigma, og gjøre det enklere å snakke om noe som veldig mange sliter med. La oss håpe det kan føre til at flere søker hjelp.
Noen ble kanskje overrasket over Kristjánssons betroelser i media. Mange ser for seg en alkoholiker som en sliten fyr med møkkete klær og dårlig personhygiene som henger utenfor den lokale matbutikken.
Kristjánsson er den rake motsetningen av dette: Han er folkevalgt med fast plass på Stortinget, en aktiv samfunnsdebattant, forfatter og kjendis. Han skjøtter sin jobb tilsynelatende uten problemer, samtidig som han fester og drikker mer enn sunt er.

Akkurat her illustrerer Kristjánsson et viktig poeng: Du kan ikke se hvem som sliter med alkohol.
Kristjánsson er heldig. Det er mange som ikke vil ha alkoholen i livet sitt, men som ikke klarer å velge den bort.
De aller fleste skjuler avhengigheten sin minst like godt som Rødt-politikeren. De er relativt velfungerende og har jobb, familie, barn og venner som de sjonglerer med et stort inntak av alkohol.
Likevel anslår rusforsker Jørgen Bramness at 200.000–300.000 nordmenn har behov for behandling for sin alkoholavhengighet. Bare én av 15 får behandling. Denne underbehandlingen gir seg dystre utslag i statistikken: I fjor var det 450 alkoholutløste dødsfall.
Til Aftenposten sier Mímir at han «velger alkoholen igjen og igjen, fordi jeg vil ha den i livet mitt».
Kristjánsson er heldig. Det er mange som ikke vil ha alkoholen i livet sitt, men som ikke klarer å velge den bort.
De ender med å holde seg hjemme fra sommerfesten og julebordet på jobb, sosiale sammenkomster med venner, feiringer og andre arrangementer der det sannsynligvis vil bli servert alkohol.
Fordi de ikke klarer å si nei hvis de får tilbudet. Slik blir de tvunget til å være mindre sosiale, til utenforskap og ekskludering fordi alkohol stadig oftere inngår som en naturlig del av ulike sammenkomster.
Sosiale arenaer, som er ment som arenaer for inkludering og mangfold, er nå i større grad blitt arenaer for ekskludering. For de som sliter med alkohol er samfunnsutviklingen særlig urovekkende. I flere av våre største byer vil politikerne gjøre alkohol mer tilgjengelig.
Det er på tide vi tar de alkoholfrie sonene tilbake. Av hensyn til dem som, i motsetning til Mímir Kristjánsson, drikker fordi de må – og ikke fordi de vil.
I Bergen har byrådet vedtatt at flere steder – for eksempel kinoer, kulturarrangementer og idrettsarrangementer – skal kunne få skjenkebevilling. I tillegg er skjenketidene utvidet, og alle alkoholfrie soner fjernet.
Byrådet i Oslo ønsker seg skjenkebevilling til idrettsarenaer og «handelsbedrifter som selger varer, tjenester og kulturopplevelser». Sistnevnte kan for eksempel inkludere frisører, bilforhandlere, klesbutikker og bokhandlere.
Argumentene for å tillate alkohol i stadig flere settinger, er ifølge politikerne å gjøre byene mer attraktive og inkluderende.
Det store spørsmålet er hvem det blir mer attraktivt for?
Alkohol er ikke en vanlig vare, og skal heller ikke behandles som det. Alkohol bør være noe man tar et aktivt valg om å oppsøke, ikke noe man til stadighet må takke nei til når man skal klippe håret, kjøpe bil eller låne en bok.
Det er på tide vi tar de alkoholfrie sonene tilbake. Av hensyn til dem som, i motsetning til Mímir Kristjánsson, drikker fordi de må – og ikke fordi de vil.