Utfordringene står i kø for norsk helsevesen – og det samme gjør pasientene. Mer presist venter 250.000 nordmenn til enhver tid på behandling. Gjennomsnittlig må disse smøre seg med tålmodighet i 75 dager fra henvisning til behandling, ifølge Helsedirektoratet. På sikt skal ventetiden være under 50 dager.
Målet synes uoppnåelig, selv om helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre i NRKs Debatten i april var krystallklar. Hans viktigste prioritering var å redusere helsekøene. Helsevesenet merker slitasje og et fortsatt etterslep etter pandemien. Fortsatt avtegner det seg et todelt helsevesen der de som betaler mest får hjelp raskest.
Når det er lange ventetider, oppstår et marked. Hele 25 prosent av arbeidsstokken har privat forsikring, de fleste gjennom jobben. Menn under 50 år er overrepresentert. De 800.000 det gjelder, har klare fordeler. De får tidligere konsultasjoner særlig innenfor forebyggende helsetjenester, som fysioterapeut eller psykolog. Det er naturligvis også i arbeidsgivers interesse at ansatte kommer raskt tilbake til arbeidet.
Er velferdsstaten vår beste forsikring eller skal den enkeltes bankkonto avgjøre tilgangen på helsetjenester? Et todelt system bidrar til sosial ulikhet. Helsekøer og private forsikringer er symptomer på manglende tillit til velferdsstaten og at det offentlige ikke er perfekt. Like fullt er det problematisk i et overbelastet helsevesen om noen tar snarveier.
En fersk studie fra forskere ved Universitetet i Bergen har undersøkt 1.300 av landets fastleger, som opplever et økende press fra pasienter med private helseforsikringer. Hele 9 av 10 fastleger mener at disse forsikringene bidrar til økt ulikhet og risiko for overbehandling i helsevesenet.
Dette er en bekymringsfull utvikling, både når det gjelder økende klasseforskjeller og hvilken retning kvaliteten i helsevesenet beveger seg i.
Også i Norge kommer ulikhetene til uttrykk, ikke minst ved sykdom. De med høy sosioøkonomisk status vil kunne kjøpe de tjenestene det er behov for.
Det er politisk konsensus om en sterk offentlig helsetjeneste. Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler en universell helsetjeneste, slik vi kjenner fra den nordiske velferdsstaten. Den bygger på likhetsprinsippet: Alle mennesker skal, uavhengig av sosioøkonomisk tilhørighet, ha tilgang til nødvendige tjenester.
Idealer til tross: Virkeligheten ser annerledes ut. I et vestlig perspektiv fremstår Norge som et egalitært samfunn, uten større klasseskiller. Men også her kommer ulikhetene til uttrykk, ikke minst ved sykdom. De med høy sosioøkonomisk status vil kunne kjøpe de tjenestene det er behov for.
De som ikke har privat helseforsikring, blir enda mer sårbare når slike forsikringer brer om seg. I USA er det standard at helseforsikringer knyttes til ansettelse. Konsekvensene er betydelige for de som står utenfor arbeidslivet. Dessuten er forskjellene i forsikringskvalitet mellom for eksempel en partner i et advokatfirma og en ansatt på McDonald’s slående. Det forsterker ytterligere de sosiale ulikhetene også mellom arbeidstakere.
Den pågående veksten i private helseforsikringer, en amerikanisering av norsk helsevesen, er alvorlig. Denne utviklingen vil ikke bare øke forskjellene mellom arbeidstakere fra ulike sosioøkonomiske grupper, men også føre til større belastninger for dem som står utenfor arbeidslivet. Dette er allerede en økonomisk og sosial belastning. Får det følger for hvilken helsehjelp man får, blir sårbarheten enda større.
Det som for individet og arbeidsgiveren er et botemiddel for utrygghet eller et konkurransefortrinn, risikerer å forsterke klasseskillene.
De som velger private helseforsikringer, ønsker neppe å undergrave en universell velferdsstat. Arbeidsgivere drives heller ikke av et ønske om å øke sosiale ulikheter. Utviklingen er snarere et symptom på noe – en sviktende tillit til velferdsstaten. I en slik situasjon søker folk naturlig nok trygghet. For mange blir en privat helseforsikring en beskyttelse.
Å tilby en slik trygghet, blir dermed et konkurransefortrinn for arbeidsgivere. Mens privat helseforsikring tilfredsstiller et behov hos den enkelte, strekker konsekvensene seg forbi enkeltindividet. Det som for individet og arbeidsgiveren er et botemiddel for utrygghet eller et konkurransefortrinn, risikerer dermed å forsterke klasseskillene og forverre situasjonen for dem som står utenfor arbeidslivet.
I økonomiske nedgangstider sliter stadig flere med å få endene til å møtes. Dette kan forsikringsbransjen utnytte som en lukrativ forretningsmulighet. Men å ta beslutninger basert på frykt gir sjelden gode resultater, idet individualismen vil styrkes på bekostning av fellesskapets idégrunnlag. Frykten handler om at velferdsstaten ikke lenger er i stand til å dekke våre behov, og dermed søker mennesker og arbeidsgivere seg mot private ordninger.
Hva sier det om vårt syn på menneskeverd dersom sosioøkonomisk status i enda større grad skal få følger for ens helse, og dersom ens produktivitet og tilknytning til arbeidslivet skal legge betingelser for hvor god helsehjelp man får?
Vi må avvise menneskelig sårbarhet som handelsvare, og styrke tilliten til en velferdsstat som setter menneskeverdet foran markedsverdien.
I dag har ressurssterke individer et fortrinn helsemessig. De tilegner seg relevant informasjon om helse og livsstil, navigerer i byråkratiet, kommuniserer effektivt og tas på alvor av helsevesenet og saksbehandlere. De har en økonomi som muliggjør å kjøpe seg til bedre og raskere hjelp. Forskjellene i levealder mellom dem med høy og lav sosioøkonomisk status er et klart tegn på at helsefeltet allerede er preget av store ulikheter, og i bunn og grunn er et spørsmål om klasse.
Helse er ikke en luksusvare, helse er en grunnleggende menneskerett. Hvis vi tillater at ulikhetene vokser, kan vi stå overfor en samfunnsutvikling hvor felleskapets idé vakler, og hvor samfunnets mest sårbare står uten tryggheten velferdsstaten skulle gi dem. Dette er ikke bare et helsepolitisk spørsmål, men et verdispørsmål.
Vi må hegne om fellesskapet, avvise menneskelig sårbarhet som handelsvare, og arbeide for å styrke tilliten til en velferdsstat som setter menneskeverdet foran markedsverdien.
