Dagsavisen skrev den 13. august at Donald Trump under en samtale med Elon Musk skrøt av Norges utdanningssystem. Under sitt besøk i Det Hvite Hus i 2018 karakteriserte Erna Solberg Trump som en mann opptatt av å være hyggelig og vennlig, en normal mann med sans for humor.
Blant de millioner som har meninger om Trump som Frelser eller Frankenstein, finnes selvsagt også noen hundretusen som mener at Trump er personlig forstyrret.
Selv om jeg er sosialpsykolog, har jeg lært at for å oppfylle kriteriene for en personlighetsforstyrrelse, for eksempel ondartet narsissisme – som Trump er blitt beskyldt for – er det nødvendig å ha det betydelig subjektivt vondt med seg selv, eller vise en tydelig sosial eller yrkesmessig funksjonssvikt.
Ifølge den ledende amerikanske psykiateren Allen Frances, som har stått i front med å utforme kriteriene for narsissisme, oppfyller ikke Donald Trump noen av disse kriteriene. Trump er ikke crazy.
Likevel: Trump fremsto som mer utemmet enn noen gang og løy gjentatte ganger da han holdt pressekonferanse på sitt hjemsted Mar-a-Lago 8. august. Men alle disse løgnene betyr ikke nødvendigvis at der er noe galt med personligheten til Trump.
Hvorfor? Fordi løgn er en integrert del av amerikansk businesskultur, et smøremiddel i amerikansk kapitalisme og en del av amerikanere flest. Det vet alle som er blitt rost for noe av en hyggelig amerikaner. Løgn er en del av Trumps personlighet som businessmann. I 2016 vant han presidentvalget til tross for at han serverte uriktige påstander og rene løgner. Med løgn kan han vinne igjen.
Jeg synes det er grunn til å stille spørsmålet om det er velgerne som følger Trump eller Trump som følger velgerne.
I et sosialpsykologisk perspektiv er ikke Trumps personlighet som politiker nødvendigvis «virkelig», den er heller et produkt av mange misfornøyde amerikanere. Svært mange amerikanere legger sine ønsker og sitt håp om en bedre fremtid inn i Trump.
Forskning har vist at det er en klar sammenheng mellom amerikanske velgeres misnøye og å stemme på Trump, en sammenheng med en styrke sjelden sett i samfunnsvitenskapene (Ward, De Neve, Ungar & Eichstaedt, 2021).
Jeg synes det er grunn til å stille spørsmålet om det er velgerne som følger Trump eller Trump som følger velgerne. Som sosialpsykolog vil jeg si at Trump er en karakter skapt av millioner, opprettholdt av millioner og ledet av millioner. En leder som blir sett på en spesiell måte, vil tendere mot å oppføre seg slik han eller hun blir sett.
Slike selvoppfyllende profetier er særlig sterke innenfor ledelse. Jo flere som står bak et håp, en tro, en innbilning, jo sterkere innflytelse får dette på lederen. Min egen forskning (Moxnes & Moxnes, 2016) viser at massive forventninger kan «suge» personer med lederegenskaper inn i såkalte dyproller, for eksempel bli en gruppes «frelser», «konge» eller «dronning».
Trump har vokst til himmels for mange – ikke bare på grunn av sine iboende personlige egenskaper, men også på grunn av det jordsmonnet han står plantet i.
En slik figur er samtidig kontrollert av dem vedkommende leder. Det lederen ber dem om, er aldri noe annet enn det de selv innerst inne drømmer om og håper på – fra å bygge muren mot Mexico til å storme Capitol Hill. Trump har vokst til himmels for mange – ikke bare på grunn av sine iboende personlige egenskaper, men også på grunn av det jordsmonnet han står plantet i.
Businessmogulen som ikler seg politiker-capsen vil naturlig nok fortsette med å kontrollere sine tilhengere ved å spre innbilninger og usannheter – og forventer at konkurrentene gjør det samme.
Det er neppe noe galt med personligheten til Trump, like lite som det er noe galt med personligheten til hans 70 millioner tilhengere – blant dem mine nære og i business vellykkede slektninger i USA.
For meg fremstår Trump som en larger-than-life personlighet, skapt og kontrollert av 70 millioner andre, fremelsket av sine omgivelser, opptatt av å fremstå som hyggelig mot sine venner og fryktløs overfor sine fiender.
