Mens tusenvis av mennesker samles i Arendal for å diskutere fred og demokrati i teorien, er det blodig alvor for millioner av mennesker i Sudan.
Når de krigende partene i konflikten møtes i Genève til forhandlinger om våpenhvile denne uken, aner vi et halmstrå av håp i det som nå er en av verdens aller største humanitære kriser.
For litt over en uke siden ble det erklært hungersnød i Sudan, noe som kun har skjedd to ganger på verdensbasis de siste 15 årene. Det er heldigvis sjelden vi når dette nivået av lidelse og sult, men nå er det altså virkeligheten for 775.000 uskyldige sivile i Darfur.
Den norske utenriksministeren og utviklingsministeren har begge ytret bekymring over at krisen i Sudan går under radaren internasjonalt på grunn av konkurrenende grusomheter, blant annet i Gaza. Det kan vi nok alle kjenne oss igjen i.
Uansett jobber lokale organisasjoner i Sudan natt og dag med å forsøke å bøte på den brutale humanitære situasjonen, men også med å mobilisere befolkningen for fredsforhandlinger. Det internasjonale samfunnet må kjenne sin besøkelsestid og lytte til det de melder som viktig nå: Våpenhvile fra de krigende partene, uhindret humanitær tilgang, og en sikring av at den massive finansieringen som må til når ut til de som er tettest på; de lokale organisasjonene som i lang tid har vært sivilbefolkningens livlinje.
Den manglende humanitære tilgangen har ikke bare gjort hungersnøden til en realitet, den fører også til mangel på oppmerksomhet og mediedekning. Vi kan ikke la det sistnevnte bidra til at nøden får fortsette å vokse for de nesten 25 millioner menneskene som FN melder har behov for humanitær assistanse landet over.
Selv om håpet om et demokratisk Sudan virker langt unna, er det likevel viktig at arbeidet for å ivareta håpet om et bedre samfunn holdes i live.
Våpenhvileforhandlingene i Genève denne uken foregår kun med de krigende partene rundt bordet. Det er et viktig første skritt, men det er helt avgjørende at alle de som er direkte rammet av krisen høres.
Selv om håpet om et demokratisk Sudan virker langt unna og landet er et grelt eksempel på hvordan overgangsperioder etter en demokratisk revolusjon er svært skjøre, er det likevel viktig at arbeidet for å ivareta håpet om et bedre samfunn holdes i live.
Som en av Norsk Folkehjelps lokale partnere sier: – Dette er vår fred, ikke deres fred. Vi trenger at våpenhvilen blir begynnelsen på slutten av denne krigen, samt en mulighet for oss som sudanesere til å komme sammen og bygge det Sudan vi ønsker; et som består av fred, rettferdighet og likestilling.
I overgangsfasen etter revolusjonen gikk en gylden mulighet til å støtte opp om demokratiske krefter tapt. Disse kreftene har vært ryggraden i den humanitære responsen helt siden krigen brøt ut. Matleveranser er gjort på dugnad og lokale frivillige har risikert livet for å få ut hjelp til de som trenger det mest.
Om vi skal ha håp om en varig fred er det helt essensielt at demokratibevegelsen i Sudan inkluderes i enhver politisk prosess, og Norge bør bidra til at den både anerkjennes og beskyttes.
