I lys av #legermåleve ønsker jeg å dele noen tanker. Jeg jobber som lege i spesialisering på et stort sykehus på Østlandet.
Tidligere har jeg jobbet som allmennlege, legevaktslege og turnuslege på sykehus, og ser flere felles faktorer som gjør legenes arbeidshverdag utfordrende.
Den største utfordringen er høy arbeidsbelastning på vakt. Som vaktgående lege skal man både ta imot akutt syke pasienter og ha ansvaret for pasientene som er innlagt, samtidig som man kontinuerlig får telefoner fra fastleger og legevaktsleger.
Vil du bli operert av en kirurg som snakker i telefonen med legevakten samtidig som hun opererer?
Man havner daglig i situasjoner der man opplever at man ikke strekker til. Jeg har selv flere ganger opplevd at pågangen av pasienter er så stor at jeg mistet oversikt, og hvor jeg i etterkant tenkte at det kun var flaks at ingen pasienter døde.
Jeg har kollegaer som har opplevd at pasienter har dødd som følge av manglende oversikt ved stor pasientpågang. De har slitt mye med dette i ettertid og noen av dem har sluttet å jobbe som leger.
En annen utfordring er svært mye overtid. I Dagsavisen kunne vi i august lese om tre leger ved Finnmarkssykehuset som hadde jobbet over 400 timer overtid siste seks måneder. For å få til dette må de ha jobbet mer enn tre timer overtid hver eneste dag.
Dette er ekstremt. I tillegg kommer den frivillige, utvidede arbeidstiden. Det sier seg selv at dette er belastende.
Hvorfor sier ikke bare vi leger nei til å jobbe overtid? Hovedgrunnen er at dersom du sier nei, må noen andre jobbe. Dersom ingen ønsker å jobbe kan arbeidsgiver beordre. Det vil si at de velger én som må jobbe. Dette har de lov til når det er fare for liv og helse. Det at én syk lege medfører fare for liv og helse sier noe om hvor lav reservekapasitet helsetjenesten vår har.
Kanskje vet du at kollegaen din sliter med fysisk eller psykisk sykdom eller har aleneansvar for små barn. Du sier ja for å skåne kollegaen din, selv om du egentlig ikke orker.
Kanskje vet du at kollegaen din sliter med fysisk eller psykisk sykdom eller har aleneansvar for små barn. Du sier ja for å skåne kollegaen din, selv om du egentlig ikke orker.
En annen belastende faktor er den evige rekken av korte vikariater. Selv har jeg aldri hatt fast jobb, og er i mitt sjette år som midlertidig ansatt. De aller fleste går kontinuerlig i vikariater som varer seks måneder eller mindre. Ofte er man vikar for en kollega man jobber side om side med.
Vikariatene fornyes ofte automatisk, og man lærer seg å leve i den tro at arbeidsgiver gir beskjed i god tid dersom man ikke får forlenget. Likevel har flere opplevd at vikariatet løper ut uten varsel og er blitt stående uten jobb.
Denne utryggheten fortjener ikke norske leger. Dersom dette var praksis i en privat bedrift, antar jeg at Arbeidstilsynet hadde vært krass i sin kritikk.
Jeg opplever at våre nærmeste ledere vet at situasjonen er uholdbar og ønsker å gjøre noe med den, men blir bakbundne av altfor trange økonomiske rammer.
Det kreves at du er på jobb selv om partner er alvorlig syk og ikke kan passe barna alene. Det spørres aldri hvordan du trives i jobben.
Flere arbeidsplasser har kontinuerlig ledige stillinger. Rekrutteringen svikter, og ansatte sier opp fordi arbeidsgiver ikke er i stand til å tilpasse arbeidstid – eller fordi arbeidspresset er for høyt. Dette resulterer igjen i at hele årsverk i helsetjenesten nærmest utelukkende brukes på rekruttering.
De ansatte i helsetjenesten opplever å ha en arbeidsgiver som ikke ser oss som ansatte, men kun som et navn i en turnus. Vi opplever i svært liten grad at arbeidsgiver strekker seg for vår trivsel.
Må du til legen, forventes det at du gjør det på en fridag. Du får ikke nødvendigvis fri for tilvenning i barnehage. Ja, du kan få ferie den uken, men du må likevel jobbe på søndag. Det kreves at du er på jobb selv om partner er alvorlig syk og ikke kan passe barna alene. Det spørres aldri hvordan du trives i jobben.
[ Noen er likere enn andre i Høyre ]
De aller fleste leger vil jobbe i det offentlige. Det er her de største fagmiljøene og de mest spennende pasientene er. Men ikke for enhver pris.
Jeg oppfordrer alle arbeidsgivere i Helse-Norge til å gå litt i seg selv. Oppleves det egentlig greit å behandle sine ansatte på denne måten?
Jeg håper svaret er nei og at dere blir med og støtter oss, for leger må også leve.
