I løpet av de siste årene har det vært en tilspisset debatt rundt kjønnsmangfoldet i arten vår, og da spesielt med tanke på hvordan ulike grupperinger forstår ordet «kjønn» og transtematikk.
Ukjente kunstnere uten noe særpreg å vise til, utover det oppsiktsvekkende hatet de har mot transpersoner, blir heiet frem både på hjemmebane og internasjonalt. Mennesker helt uten faglig kompetanse på kjønnsfeltet, men med bakgrunn i for eksempel religionsvitenskap, pedagogikk eller evolusjonsbiologi, skriver «kjønnskritiske» kronikker med et skremmende engasjement.
Bekymrede foreldre går ut i kronikker der de hevder at de selv vet best om kjønnet til både eget og andres barn. Og fagpersoner går ut, i fullt alvor, og advarer om at det å være transperson egentlig kan være at man for eksempel er autist eller rusmisbruker.
I utdanningen min har jeg lært en del om kjønn, minoritetsstress og marginaliseringsprosesser. For meg er det skremmende å se utviklingen i debatten, der grenser stadig forskyves for hva som er greit å si om transpersoner som marginalisert gruppe i samfunnet vårt.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/QXG6AZ3QAVEMDD6J2D3NV4QFPM.jpg)
Fordekt som ytringsfrihet skapes det, gjennom helt bevisste språkvalg fra det kjønnskritiske feltet, stadig større rom for diskriminering og stigmatisering av en gruppe som i utgangspunktet er svært utsatt. Ytringer som tangerer grensene for diskriminering, og potensielt hatparagrafen, blir forklart som «engasjement» og at man må «få lov til å ha meninger» og andre forsvarstaler der «man må tenke på barna!».
Ingen ser ut til å tenke nevneverdig over hvordan dette påvirker minoritetsmedlemmene og den unødvendige belastningen de utsettes for, eller at dette faktisk er snakk om helt ekte mennesker, ikke en abstrakt idé.
Det ser heller ikke ut til å være åpenbart for de fleste at det «kjønnskritiske» feltet egentlig kun består av enkeltpersoner med et bemerkelsesverdig oppmerksomhetsbehov, som til stadighet viser hvor langt de er villige til å gå for å bli lagt merke til.
Felles for de ulike forståelsene av kjønn fra det kjønnskritiske feltet er at man har en svært statisk og begrenset virkelighetsforståelse rundt ordet kjønn, som de selv ser ut til å tro at stammer fra biologi. Den biologiske kjønnsmodellen består av hankjønn, hunkjønn og andre kjønn, og tilbyr en rekke ulike måter å definere disse kategoriene på, men en binær kjønnsmodell bestående av kun to kategorier eksisterer ikke i dette feltet.
Ord som «kvinne» og «mann» stammer heller ikke fra naturvitenskapelig tankegang. Både den binære tokjønnsmodellen og ord som dette er subjektivt forankrede elementer som stammer fra språkhistorien vår, og er tungt påvirket av religiøse og kulturelle faktorer.
Den mest ubehagelige definisjonen på kjønn fra det kjønnskritiske feltet handler om hvorvidt man kan befrukte noen, eller bære frem avkom – du har kun de to valgene.
En del av kjønnskritikerne begrenser kjønn til observert kjønnsorgan ved fødsel, andre begrenser det til sammensetning av kjønnskromosomer. Dersom man har hatt naturfag på ungdomskolen, vet man at disse to ikke nødvendigvis stemmer overens med hverandre.
Den mest ubehagelige definisjonen på kjønn fra det kjønnskritiske feltet handler om hvorvidt man kan befrukte noen, eller bære frem avkom – du har kun de to valgene.
Rent praktisk ekskluderer den siste definisjonen alle som er pre-pubertale, i post-overgangsalder, og alle andre som av ulike årsaker ikke kan bidra inn i konkret avkomproduksjon – i tillegg til de som kan bidra med begge deler.
Det er dessuten noe svært forstyrrende ved til stadighet å debattere med mennesker man vet er opphengt i hva man har mellom beina, hva som eventuelt kan ha vært der på et tidligere tidspunkt, og hva du kan, eller ikke kan, bidra med inn i populasjonsveksten.
Dersom man, på vegne av en annen, ekskluderer kjønnet de er, og tillater seg å tro at man er i en posisjon der man kan nekte mennesker å få være den de er, har man problemer. Dersom man er opphengt i fremmede menneskers kjønnsorganer, har man sunket til et relativt lavt nivå.
Kjønn er så mye mer enn kromosomer. Det er så mye mer enn hva en lege observerte når man ble født. Det begrenser seg ikke til om man kan gjøre noen gravide, eller om man kan bli gravid.
Dersom man selv tilhører en marginalisert gruppe, og ønsker å kaste transpersoner under bussen for å bedre egen posisjon, enten dette er karrieremessig, sosialt eller på annet vis – befinner man seg på et helt nytt bunnivå.
Kjønn er så mye mer enn kromosomsammensetninger. Det er så mye mer enn hva en lege observerte når man ble født. Det begrenser seg ikke til om man kan gjøre noen gravide, eller om man kan bli gravid. Kjønn er en del av identiteten vår. På lik linje med for eksempel seksuell orientering, er ikke kjønn et valg, det er bare sånn vi er skrudd sammen.
Kjønn er kanskje forbundet med hvordan man ser ut, og kanskje ikke. Kjønn kan være en dynamisk opplevelse for enkelte, og en mer statisk opplevelse for andre. Noen av oss hører ikke helt til noe sted, og det er også helt greit.
Hvis du er en kvinne og for eksempel har gått gjennom et kreftforløp og ikke lenger kan bære frem barn – er du akkurat like mye kvinne som du var før kreften. Hvis kjønnet du opplever deg som, ikke samstemmer med «hankjønn» eller «hunkjønn» – er det fullstendig irrelevant, det er du som bestemmer hva du er. Hvis du som cis-kjønnet bryter med kjønnsnormative forventninger, er det fortsatt du som sitter med definisjonsmakten over ditt kjønn.
Hvis du opplever at du er født i feil kropp, så er du det, ene og alene i kraft av at det er det du opplever. Hvis du er fornøyd med kroppen du fikk utdelt, men fremdeles mener at den ikke definerer kjønnet ditt – er det også fullstendig innafor. Ingen kan, selv om noen prøver, ta fra deg retten til å definere hvem du er.
Kjønnsmangfoldet i arten vår er vakkert – ikke la mennesker med begrenset kjønnsforståelse og diskutable menneskesyn overbevise deg om noe annet.