I Dagsavisen 31. juli skriver Ole Christian Vedvik et åpent brev han kaller «Følelser til besvær». Der antyder han at kjønnsinkongruens egentlig ikke eksisterer, eller at det bare er en følelse.
Han stiller også en rekke spørsmål. Han sier er oppriktig interessert i svar på disse spørsmålene, og ber om svar fra psykologer, terapeuter og stortingspolitikere.
Jeg er ingen av delene. Jeg er kun mamma til et lite barn som ble født gutt, men som de siste to årene har insistert på at hun er jente.
Kjære Ole Christian. Jeg usikker på om de spørsmålene du stiller faktisk er spørsmål. Jeg oppfatter de i alle fall som typisk retoriske spørsmål du allerede mener du har svarene på. Men siden jeg tenker at du kanskje har en del fordommer og uvitenhet, tenker jeg å gi det en sjanse likevel.
Det er utviklingen av kjønnsdysfori som er grunnen til at over 50% av alle transpersoner har forsøkt å ta selvmord. Som forelder vil man selvsagt gjøre alt man kan for å forhindre at denne vonde utviklingen skjer. De som har sterke og støttende foreldre, og et aksepterende miljø rundt seg, går det stort sett bra med.
De som forsøker å korrigere og insistere på en annen «sannhet» - går det ikke så bra med. Det kan være det går bra når de blir voksne, men disse menneskene har i mellomtiden vært igjennom årevis med depresjon og helvete.
Har du en datter som mister håret pga. sykdom vil du selvsagt fortelle henne at hun er vakker uansett. Men når barnet blir vedvarende psykisk syk av ulykkelighet vil du sannsynligvis kjøpe en parykk til henne.
Hver eneste dag håper jeg dette er noe min datter skal riste av seg.
Det er viktigere at hun har det bra enn at du får stå på dine prinsipper om at mennesker skal lære seg å bli glad i den man er.
Bør vi la følelsene våre få definere hvem vi er?
For transpersoner, og til og med min datter som vi ikke engang foreløpig vet om er trans (hos så små barn kan dette endre seg over tid), handler det ikke om en følelse. Min datter føler seg ikke om en jente. Hun ønsker ikke å være jente. Hun ER jente.
Dette kan jeg forsøke å korrigere i et forsøk på å få henne til å elske seg selv som gutt, men det vil gjøre henne veldig ulykkelig. Og det er denne ulykkeligheten som skaper kjønnsdysfori.
Hvordan skal vi stole på et barns forståelse av seg selv som en gutt i en jentekropp, eller jente i en guttekropp?
Jeg snur spørsmålet ditt rundt: «Hvordan kan vi stole på at gutters forståelse av seg selv som født i guttekropp?» Hvis du har en gutt, stoler du ikke på at han er det? Eller hvis du har en jente, stoler du ikke på det heller? Hvorfor ikke det?
Som foreldre kjenner vi barna våre, og det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved barns egen forståelse av kjønn. At vi gjør det når barn bryter med kjønnsnormen, er jo nettopp fordi de bryter med kjønnsnormen!
De ble ikke plutselig upålitelige eller uvitende av den grunn.
Er det galt å fortelle barna at det finnes en sannhet om kjønn?
Jeg er usikker på hva du mener her. Hvordan skal jeg fortelle min datter det uten at jeg forteller henne at hun tar feil eller er gal?
Jeg ønsker ikke at hun utvikler kjønnsdysfori så jeg kommer ikke til å fortelle henne dette på den måten jeg tror du legger opp til. Men vi har snakket masse om temaet. Hun er klar over at hun er annerledes og at det hun opplever er det mange som ikke forstår eller kjenner til. Eller til og med tror på.
Å si at det bare finnes to biologiske kjønn hjelper ikke oss i det hele tatt. Min datter kommer ikke plutselig til å føle seg som gutt igjen, kun fordi noen er veldig opptatt av å bruke dette som argument mot at folk skal få lov å være den de er.
Er det galt å forsøke å veilede dem til å leve godt med denne sannheten?
Nei, det er mange foreldre som har gjort det i beste mening. Men de foreldrene som viser til at dette er «sannheten» får veldig ulykkelige barn.
For det de sier til barnet, er at det barnet føler er feil. Man kan umulig føle noe som er feil, så sterkt, uten å være sprø. Og da er det det du sier til barnet.
I starten var vi skeptiske når barnet vårt ville gå med jenteklær. Vi var redde for at hvis hun fikk aksept fra oss, kunne det gjøre at hun ikke skjønte at hun egentlig var gutt, som vi på daværende tidspunkt regnet med at hun snart skulle bli igjen «snart».
Men så fortsatte det. Hun ba oss slutte og kalle henne og tvillingbroren «gutta», for hun var jo ikke gutt. Videre kunne hun ikke forstå hvorfor vi refererte til henne som «han», og begynte også å lansere ideen om et nytt navn.
Ikke fordi det var noe galt med navnet, men det var jo et guttenavn. Og det passer jo ikke på en jente!
Jeg sa så ofte jeg kunne: «Det er bare å være gutt igjen, når du vil!» og: «Det kan jo hende at du vil bli gutt igjen senere, ikke sant?». Da ble jeg konfrontert med: «Jada, mamma, det har du sagt hundre ganger. Men jeg er jente og det kommer jeg alltid til å være, bortsett fra når jeg blir voksen og blir dame!».
Det er først nylig at barnefar og jeg forstår ordentlig at dette ikke er noe vi kan påvirke. Jeg får ikke gjort noe med at datteren min i en alder av bare tre år, hulket og gråt når hun forstod at hun aldri kommer til få baby i magen.
Nå har jeg fortalt deg en litt av hva jeg har lært i de siste to årene, Ole Christian. Men jeg har mye mer å dele hvis du er interessert. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt.
Men er du virkelig interessert? I så fall er det massevis av fagmiljøer du kunne kontaktet før du skrev debattinnlegget ditt. Det finnes mennesker i Norge som har jobbet med barn og unge som bryter med kjønnsnormen i hele sitt liv.
Jeg har kun hørt om en person som kjenner til et så lite barn som mitt, som er så bestemt og tydelig, i en så lang periode - for så å vokse det av seg igjen senere i livet.
Men jeg håper selvsagt! Hver eneste dag håper jeg dette er noe min datter skal riste av seg.
Å vokse opp med å bryte kjønnsnormen har foreløpig gått veldig fint for henne, hun er jo så liten. Men det kommer til å bli tøffere, og jeg gruer meg til den dagen hun skal lese slike artikler som din.
Der noen, som ikke har kjent på dette selv, skal fortelle henne «sannheten» om henne selv, og at det hun føler er feil.
Dagsavisen kjenner forfatterens identitet.
