En skole for alle

Den såkalte Stoltenbergrapporten viser at ulik utviklingstakt hos jenter og gutter bidrar til ulike skoleprestasjoner og sosiale forskjeller allerede fra første klasse. Forskjellene øker gjennom puberteten og omtrent en fjerdedel av karakterforskjellene kan tilskrives ulikt tidspunkt for pubertet blant gutter og jenter.

Utviklingen skjer i pannelappene foran hjernen, som sørger for tenking, hukommelse, empati og bevissthet. Ungdomstiden er antakelig den mest sårbare perioden i livet. Ungdommene er rett og slett under ombygging og det utjevner seg først i tjueårene.

Til tross for ungdommers naturgitte ulikheter eksponeres de for det samme innholdet i skolen. Den utdanningspolitiske hypotesen er at å lære det samme, gir oss like muligheter og utjevner forskjeller mellom folk. Samtidig testes og rangeres elevenes læringsresultater kontinuerlig. På en skala fra 1 til 6. Manglende sammenheng mellom læreforutsetninger, innhold og vurdering påpeker hypotesens helt grunnleggende brist.

I 2006 økte antall timer i norsk, matte og naturfag. Samtidig ble lesing, regning, og skriving, muntlige og digitale ferdigheter innført i alle fag. Lite håndgripelig og praktisk innhold i dagens skole gjør at norske barn og unge er inaktive. En undersøkelse fra 2019 viste at 15 åringer er i ro 70% av dagen.

Læring er tidkrevende og avhenger av flere faktorer. En lang rekke studier viser at det er gunstig for barns læring å være aktive før, under og etter undervisningen. Kognisjon og motorikk foregår i samme deler av hjernen. Det gjør at aktive barn husker bedre enn barn som sitter i ro (Se bl.a. Hötting et al., 2016; Lundbye-Jensen et al., 2017). Det betyr at alle barn og unge vil profitere på en mer praktisk og aktiv skolehverdag.

Vi har en kropp som er skapt for å brukes, til lek, læring og arbeid. Til å skru og bygge, lese og regne, danse og løpe. Det er gjennom å bruke kroppens sanser og instinkt, tankeevne, følelser og bevegelighet at vi oppfatter sammenhenger og utvikler handlingskompetanse. Kort sagt, blir hele og kloke mennesker. Aktiv deltakelse, mestring og anerkjennelse gjør at mange lærlinger opplever å lære langt mer i arbeidslivet enn de gjorde i skolen (Lensjø, 2017; 2020).

Skolen skal formidle kunnskap og fremme holdninger som sikrer likestilling og likeverd. Gjør den det mon tro? Når pubertale ungdommer med ulike interesser og yrkesplaner testes i det samme ensidige teoretiske innholdet, er det selvsagt at noen favoriseres. Mange får sjelden eller aldri gjort det de liker eller vist hva de kan. De er elever i en skole som er virkelighetsfjern og der de sjelden opplever mestring (f.eks. Thrana, 2016; Tårnesvik & Schmid, 2022).

Skolekultur preget av testing og rangering skaper stress. Vi vet at karaktersystemet ikke tar hensyn til den enkeltes utviklingsprosess, at karakterer kan hemme læring og fremme stress og psykisk uhelse. Allikevel fortsetter det, år etter år. Kanskje overlever karaktersystemet fordi vi ikke vet om noe annet? Ja, så inngrodd er det at mange tror hensikten med å gå på skole ikke er å lære, men å få karakterer.

Hva måler karakterene, egentlig? Karakterene sier iallfall fint lite om barn og unges karakter. Om oppvekst- og hjemmeforhold, om læreforutsetninger og mobbing eller betydningen av mestring, motivasjon og interesser.

De treffer oss i magen. Setter spor i ansiktene våre og kan få oss til å skinne – eller slukne. Karakterstigen indikerer at vi hører til på en skala som forteller hvor smarte vi er, hvilket potensial vi har, i hvilken gjeng og hvor på samfunnsstigen vi hører hjemme. De får oss raskt til å miste troen på egne evner og muligheter, - eller motsatt. Gode karakterer utløser mestringsfølelser som frigjør dopamin og gir en lykkerus som vi umiddelbart ønsker å oppleve igjen.

Lave karakterer sender like tydelige signaler på manglende mestring. Opplevelsen av nederlag er et personlig tap. Det tar overraskende kort tid før vi mister troen på oss selv. Det betyr at både høye og lave karakterer er selvforsterkende. De skaper læringsbaner som øker forskjellene i skolen og samfunnet.

I forskning på stress og press blant ungdom, framstår skolesituasjonen som noe av det som er tettest knyttet til psykiske helseplager. Når ungdommene snakker om stress og press i skolen, dreier det seg både om et vedvarende prestasjonspress, opplevelsen av å aldri få fri fra krav, og om en bekymring for framtidig utdannings- og karrieremuligheter.

Psykiske plager blant unge har økt siden 1990-tallet, det samme har totalbruken av legemidler for psykiske lidelser blant barn og unge de siste ti årene. Hva om det er skolen selv som gjør barn syke?

Når Utdanningsdirektoratets tall viser at mer enn 50% av norsk ungdom søker yrkesfag er det på tide at skolen anerkjenner praktisk kunnskap og tar praktiske og estetiske fag på alvor. Framtidens kompetansebehov er kloke hender og hoder. I følge SSB vil Norge mangle 50 000 fagarbeidere i industri, bygg- og anlegg og 18 000 helsefagarbeidere innen 2035. Det bør vi ta på alvor.

Dagens karaktersystem må fjernes til fordel for andre vurderingsformer. Mer praktisk, håndgripelig og virkelighetsnært innhold i skolen vil øke elevaktiviteten og kan gjøre at flere opplever mestringsglede - i alle fag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen